Debatt

Om Libya, gransking og enøydhet | Terje Tvedt

  • Terje Tvedt, professor og forfatter
Enigheten innen den politiske eliten i Norge var så å si total da krigsentusiasmen, ikke minst i de mest sentrale avisene, var på sitt sterkeste, skriver Terje Tvedt.

Det er nesten uforståelig at en avis ikke aktivt vil ha frem alle sider ved hvordan norske politikere og journalister tenkte da de var med på å skape verdenshistorie.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Aftenpostens leder 19. september med overskriften «Enøyd fra Tvedt om Libya», bekrefter den politiske elitens forvirring om hvordan man kan forstå verden og Norges rolle i den.

På den ene siden vedgår Aftenposten at Libya-krigen var et feilgrep, men mener på samme tid at det ikke er noen grunn til å støtte en gransking av hvorfor Norge helhjertet støttet bombekampanjen våren og sommeren 2011.

Lederskribenten er tydelig tynget av det nasjonale traumet Libya-krigen har skapt i norsk offentlighet.

Den sier at kronikken min bør leses og diskuteres, men er taus overfor hovedspørsmålet: Behovet for en nasjonal gransking. Løsningen er underlig: Forfatteren henger seg heller opp i om jeg ser med ett eller to øyne, og insisterer på at Norge har lært.

Sett utenfra er det jo nesten uforståelig at en avis, en journalistisk bedrift, ikke aktivt vil ha frem alle sider ved hvordan norske politikere og journalister tenkte da de var med på å skape verdenshistorie.

Hvordan er dette mulig?

Politikernes egne utsagn

Lederen innleder med at jeg «svinger pisken over mediene og politikerne».

For meg er det fjernt å drive med slike fysiske øvelser. At det jeg skriver svir, er imidlertid for så vidt forståelig, fordi det ikke er mine, men sine egne utsagn den politiske eliten treffes av.

Terje Tvedt.

Som historiker har jeg brukt hva jeg begrunner som sentrale og relevante offentlige kilder, og hentet frem det jeg mener gir den beste sammenfatningen av de offisielle begrunnelsene for å bombe. Synes Aftenposten artikkelen er ensidig, er det politikernes retorikk og avisens blikk på krigen lederskribenten har fått teften av, men uten å forstå det.

Men en høring om Libya er uansett viktigere enn mitt syn, eller snarere, enn hva Aftenposten mener er mitt syn. Det dreier seg om å skape en mulighet for at norsk offentlighet ikke enda en gang så lett lar seg overmanne av øyeblikkets dramatikk og makten til de enkle moralske dikotomier som de siste tiårene er blitt dominerende norske tankefigurer.

Alternativet er klart: Lignende stemningsbølger som parkerer samfunnets og politikernes mulighet til å handle klokt og rasjonelt vil ramme politikken på nytt og på nytt.

Tar ikke stilling til offentlig granskning

Hvorfor skriver avisen en leder om Libya snart fem år etter uten å ta stilling til hovedspørsmålet: offentlig gransking?

Mener avisen at det ikke er behov for dette i Norge?

I England nedsatte Underhuset en kommisjon i sommer som skal gå igjennom den britiske politikken overfor Libya. I Danmark har man også bestemt seg for å gå kritisk gjennom hva som skjedde. Og i USA er Libya-politikken under konstant evaluering.

Det kan se ut som om Aftenpostens lederskribent ikke vet hva som skjer i våre naboland og er helt ukjent med artikler blant annet i Foreign Review som påpeker at bildet av et Gadafi-regime i ferd med å begå folkemord i stor grad var skapt av opprørerne, deres støttespillere i Europa og mediene.

Forsvarer sitt rykte

I stedet for å rette blikket utover mot verden er avisen mest opptatt av å forsvare sitt rykte. Den versjonen som Aftenposten her gir av sin historie er imidlertid en retusjert utgave av hva avisen skrev om Libya.

Avisen siterer en leder skrevet før krigen startet, men later som om lederne skrevet 19. mars, 24. mars og 4. april – publisert i de dagene da Norge debuterte som bombenasjon i Afrika – ikke finnes. Hvis hukommelsen er så kort eller arkivet så dårlig i Aftenposten, kan jeg anbefale Atekst.

Orker avisens lederskribent å lese alt, vil han måtte trekke en helt annen og mer ubehagelig konklusjon om rasjonaliteten i Aftenpostens analyse av krigen og krigføringen.

Jeg nøyer meg med ett eksempel her: Den 19. mars argumenterte avisen på lederplass – og uten å diskutere motforestillinger eller mulige konsekvenser – at Norge burde delta militært og lederen ble avsluttet slik: «Nå er det ingen vei tilbake før Gadafi er styrtet».

Avisen gikk altså allerede 19. mars inn for at Gadafi skulle styrtes som en del av aksjonen, noe som var et klart brudd med FN-mandatet som Norge offisielt sa de fulgte.

Det er også verdt å merke seg at da den britisk minister dagen etter sa det samme, skapte det furore blant andre medlemmer av alliansen, nettopp fordi dette ikke samsvarte med det som lå i FN-mandatet.

Krigsentusiasmen var sterk

Når Aftenposten er helt taus om granskingsspørsmålet og heller gjør et poeng av at jeg er enøyd og Aftenposten ikke har noe å lære, ved å belegge det ved en leder fra før krigen startet, er det interessant også fra en annen synsvinkel.

Enigheten innen den politiske eliten i Norge var så å si total da krigsentusiasmen, ikke minst i de mest sentrale avisene, var på sitt sterkeste.

I Danmark stemte 50 mot og 61 for Libya-krig i Folketinget. I Underhuset var det knallharde debatter. Robert Gates, USAs forsvarsminister, som selv var svært skeptisk til krigen, ikke minst fordi han mente at det ikke fantes etterretningsdata som tilsa at Gadafi planla eller bedrev nedslakting av sitt folk, skrev i sin selvbiografi at president Obama tvilte seg frem til beslutningen; det var en 51–49 prosent beslutning.

Ingen rasjonell, saklig debatt i Stortinget

I Norge var, som jeg har vist, Stortinget helt enig i alt da de diskuterte krigen fem dager etter at den var startet. Det var ingen som førte noe som minnet om en rasjonell, saklig debatt om hva som ville være ulike politiske linjers muligheter for å lykkes på lang sikt, eller i det korte løp.

Vi snakker altså om en norsk debatt med særtrekk, men var det også uttrykk for et norsk mentalitetshistorisk fenomen?

Det er i dette perspektivet Aftenpostens reaksjon blir ekstra interessant: Man kunne ha forventet at avisen som et journalistisk midtpunkt i dette landet, ville ha gått i spissen for få vite mest mulig om hva som skjedde i 2011.

Alle som vet litt om samfunn vet at der enigheten er så total, så hemmes både den frie tanke, rasjonalitetens stilling og samfunnsmoralen. Dette er spesielt alarmerende når det dreier seg om å fatte noen av de viktigste beslutninger i en nasjons historie.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Skadene av Libya-bombingen er mer omfattende enn kaoset som i dag hersker i landet, skriver Geir Ulfstein:

Les også

Myndighetene må utrede de folkerettslige sidene før man engasjerer seg i krigføring

Forholdene i Libya er blitt verre etter at diktatoren Muammar Gaddafi ble styrtet av opprørere med NATO-støtte, mener norske forskere:

Les også

Forskere: - Verre i Libya nå enn under Gaddafi

Ap-leder Jonas Gahr Støre er uenig med Røde Kors-sjef Sven Mollekleiv, som ber Norge ta et ansvar for å ha vært med på å bombe Libya i 2011:

Les også

  1. Beslutningen om å bombe Libya er en av de vanskeligste han har tatt, men Støre mener Norge ikke har et spesielt ansvar for Libya-flyktningene

Les mer om

  1. Debatt