Rask stillhet om Lærenemnda

  • Kultur
  • Redaktør Av Kirke
  • Professor Ved Det Teologiske Fakultet
  • Medlem Av Lærenemnda I Den Norske Kirke
  • Av Kjetil Hafstad
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kunngjøringenav Lærenemndas uttalelse om homofile i kirken har utløst lite debatt. Bare de mest bokstavtro lesere av Bibelen prøver å blåse saken opp til å bli et avgjørende skille når det gjelder å tolke kristen tro i dag. Folk flest har visst notert med et skuldertrekk at halve lærenemnda og flertallet av biskopene mener at homofile som lever sammen, skal ha fulle rettigheter til å søke prestestilling og få tillitsverv i kirken. Homofile kan nå håpe på bred anerkjennelse og muligens en vigselshandling i kirken. Velkommen etter, tenker nok de fleste. Likeså selvsagt som at heterofile kan håpe på å fullbyrde sitt liv i kjærlighet, synes vel folk flest at homofile selvsagt skal ha de samme muligheter. Bare fordommer fra tradisjoner av fordømmelse kan nekte dette. Selv om stillheten nok fort senker seg over saken som har skapt så mye bråk for 10 år siden, er dette en viktig milepæl. Nå kan vanlige folk i kirken ta til orde med forståelse og empati, uten å bli stemplet som fremmedfolk. Dette kan endre klimaet fort til det bedre, for homofile, men også for alle oss andre.Begrunnelsene for at kirken skal skifte standpunkt på dette området, slik kirken har gjort det i beslektede spørsmål, er vektige og mange. Kirken tar i dag avstand fra slaveri og anerkjenner at ekteskap oppløses og at partene kan velge ny ektefelle. Kvinner er likeverdige. For 40 år siden var kvinneprester det store stridstema. Hvorfor kan kirken snu, selv om Det nye testamente godtar slaveri, nekter skilsmisse og pålegger kvinner å bære slør og tie i forsamlingen?

Skjer i dag.

Hovedgrunnen er at kristen tro er noe som skjer i dag. Vi må fortolke troen ansvarlig i dag. Gamle normative tekster kan ikke overtas etter ordlyd, inklusive de kulturelle selvfølgelighetene som de også formulerer. Det nye testamente speiler et patriarkalsk samfunn der slavehold var hverdag og kvinner ikke telte stort. Homoseksuelle handlinger ble sett på med avsky i en kontekst der fruktbarhet var høyt skattet. Det er derfor vi som tolker Bibelen for å forstå hvordan troen kan folde seg ut, nettopp i troskap mot sitt grunnlag. Grunnlaget er ikke en bok, men troen på Kristus, som denne boken bringer til uttrykk. Bibelen taler ikke selv — det er vi som leser den med våre dagers forståelsesbriller. Vi kan ikke unngå å tolke grunntekstene med utgangspunkt i hva vi i dag vet og forutsetter som selvsagt. Dette gjelder både for dem som har skiftet syn på homofili - og for dem som nekter å tenke nytt. Forskjellen er at førstnevnte tar stilling til hva det betyr å fortolke, sistnevnte gjør ikke det, men holder seg med en tankefigur om at Bibelen selv kan tale til oss, uten at vi velger hva vi leser og forstår.Det står mye i Bibelen som kirken ikke vil ønske å legge til grunn for kristen trostolkning i dag. Leser vi Det gamle testamente, trues de som har sex med likekjønnede med dødsstraff, på like linje med dem som ligger med menstruerende kvinner. Dette er ubrukelig for tolkning av kristen tro i dag. Slik jeg ser det, bør kirken følge kirkefedrene og Luther og starte med hovedsaken, evangeliet om Jesus Kristus. Evangeliet åpner for frihet til tro og ansvar for medmennesker. Jesu egen forkynnelse og praksis utdyper dette. Han talte de svakes sak, søkte fellesskap med de marginaliserte og tordnet mot velfødde skriftlærde. I lys av dette budskap er det naturlig at grupper som har vært tråkket på, nå får oppmerksomhet. Kirken bør ikke bare endre oppfatning, men også gi dem oppreisning som har vært dårlig behandlet, i lys av sitt eget evangelium. Det gjelder blant andre homofile.

Bærende linje.

Her finner man en bærende linje i nemndas argumentasjon som åpner for homofile i samliv. Også andre begrunnelser kommer til: at budet om nestekjærlighet er målestokk for alle bud, og for eksempel det lysende utsagnet som skinner gjennom århundrene: "Gud gjør ikke forskjell på folk". De som avviser forandring, gjentar bare de fordømmende utsagn mot likekjønnet sex som vi finner i Bibelen. Tanken om homoseksuell identitet møter vi først i det 19. århundre, og det kommer ikke inn i dette blikkfeltet. Og de tar heller ikke i tenkning og praksis høyde for at de som vi, velger fortolkningsperspektiv. De som ønsker at kirken skal åpne klart for homofile i samliv, står sammen i sin argumentasjon, og foreslår at kirkens forvaltningsorganer treffer vedtak som åpner prestetjeneste og andre tjenester for denne gruppen. Forhåpentlig blir det også råd med en god liturgi ved inngåelse av partnerskap i kirken. Halve lærenemnda står samlet om dette, og det gir god retning for arbeidet som gjenstår med saken.Jeg synes kirken også skal verdsette at endringene som har skjedd i de siste tiårene på samlivsområdet, bidrar til å fokusere på at partene kan velge livsfullbyrdelse i kjærlighet. Oppbrudd, konflikter og forandringer har også gode virkninger, og det blir oversett i slik utviklingskritisk retorikk. Jeg synes dessuten at kirken må begynne sin drøfting av ugift samliv med å samle kunnskap om hvorfor langt de fleste unge velger ugift samliv. Kirken bør ikke nøye seg med å fordømme dette på forhånd. Viktig er det også å gå inn i spørsmålet om kjønnsnøytral ekteskapslov og finne ut om det er vektige grunner som taler imot - og ikke bare påstå det. Nemnda har flyttet på viktige merkestener, og snakker tydelig om ansvarlig bibeltolkning i dag, noe vi i dag bærer ansvar for. Det er nye toner, og lover vel, selv om Andreas Skartveit (Aftenposten 27.01) har rett i at her ligger et betydelig og smertelig opprydningsarbeid igjen og venter. Et viktig krav i tiden som kommer er at dersom Den norske kirke skal stå på egne ben, så må kirken være romslig nok til å omfatte uenigheten som kommer til uttrykk i Lærenemnda - minst!