Marte Michelet stiller de viktige spørsmålene

Vi er takknemlige for at Marte Michelet stilte de spørsmålene vi ikke har våget å stille.

I flere tiår etter andre verdenskrig var deportasjonen av jøder fra Norge i 1942–43 nesten ikke omtalt av våre okkupasjonshistorikere. Selv etter Oskars Mendelsohns referanseverk Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, Bjarte Brulands Holocaust i Norge og mer enn 100 andre arbeider om norsk-jødisk historie, visste få at nordmenn deltok i nazistenes forsøk på å tilintetgjøre de jødene som bodde i Norge.

Med Marte Michelets to bøker, Den største forbrytelsen og Hva visste hjemmefronten? er dette permanent endret. Gjennom hennes særegne kombinasjon av historisk metode og kritisk journalistikk er behandlingen av jødene i Norge under andre verdenskrig i ferd med å bli del av den kollektive historieforståelsen.

Gir Michelet rett i sak

Michelet stiller spørsmål som mange jødiske nordmenn lenge har følt de ikke kan stille: Var det antisemittiske holdninger også blant enkelte i hjemmefronten? Var det tilfeller av pengeutpressing i flyktningtransporten? Michelet svarer et ubetinget ja på begge spørsmålene. Vi oppfatter at i dag er dette lite kontroversielt.

I sin omtale av Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten? skriver forfatterne Elise Barring Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen i Aftenposten 21. november at «En leser av vår bok vil raskt oppdage at vi ikke avviser økonomiske motiver i deler av flyktningtransporten. Og det er konsensus om at det fantes tilfeller av antisemittisme i motstandsbevegelsen».

Forfatterne gir Michelet rett i sak, men mener at «Michelet tar feil folk».

• Marte Michelet svarer forfatterne av «motboken»: Vi kunne vært allierte

Det må stilles flere kritiske spørsmål

Det er ikke vår oppgave å vurdere om Michelet kan dokumentere tilstrekkelig godt om hun peker på de rette. Jødiske nordmenns oppgave er å fortelle sine holocausthistorier på nytt og på nytt. Det er i tråd med den jødiske tradisjonen om «Å fortelle dine barn». Vi er opptatt av at det stilles flere kritiske spørsmål om holocaust i Norge, og at det forskes mer. For det er nok å ta av:

• Hvorfor ble de fem jødiske nordmennene som hadde overlevd Auschwitz, stående igjen da De hvite bussene hentet de norske fangene?

• Hvorfor ble de to som skulle hjelpe ekteparet Feldmann til å flykte til Sverige, men i stedet drepte dem, frifunnet for drap?

• Hvorfor skal vi ikke tro på uttalelsen fra Gunnar Sønsteby om at deler av hjemmefronten kjente til at jøder ville bli deportert flere måneder før aksjonene fant sted?

• Hvorfor ble det ikke satt i gang målrettede aksjoner for å redde jødene før Donau-transporten 26. november 1942?

• Var ikke nazistenes propaganda, registreringen av jøder fra tidlig i 1942 og massearrestasjonen av jødiske menn i oktober 1942 tilstrekkelig klare signaler om den kommende katastrofen?

• Hva visste den norske regjeringen i London, og hva lå til grunn for dens prioriteringer under okkupasjonen?

Vi er takknemlige for at Marte Michelet stilte de spørsmålene vi ikke har våget å stille.