«I denne koronatiden har jeg mistet min kone for tredje gang»
Det er ingen tvil om at det er de eldste og de skrøpeligste blant oss som er blitt rammet mest under pandemien når det gjelder sykdom, dødsfall og sosial isolasjon.
Pandemien har avdekket de svakeste sidene ved eldreomsorgen vår: deltidskulturen, fragmenteringen og isolasjonen og ensomheten blant de aller skrøpeligste av oss.
En eldre mann fortalte om hvordan besøksrestriksjonene rammet ham og kona hans under nedstengingene i 2020. Han beskrev det som å miste henne gang på gang: Først da hun ble syk og fikk demensdiagnosen, så når sykdommen utviklet seg og han så hvordan hun forfalt, og til sist, når pandemien forhindret dem i å møtes. Da han fortalte at de kanskje ikke skulle få feire julaften sammen, kom tårene:
– Det blir jo tøft, veldig tøft ... Ikke bare for meg, sikkert for mange tusen ... Vi har pleid å ta henne hjem på julaften, vi hadde henne med oss ... Så i denne koronatiden har jeg mistet min kone for tredje gang, og det er jo en pine. Det er som å svømme i isvann. Du får tak i et isflak, men så glir du av igjen.
Deltidskultur og smittefare
Gjennom de siste månedene har Koronakommisjonen undersøkt hvordan landet vårt taklet koronakrisen. Vi i de fem regionale sentrene for omsorgsforskning har sett på hvordan det gikk i sykehjemssektoren til og med desember 2020. Det har vi gjort gjennom dybdestudier av fem ulike sykehjem og gjennom ny statistikk.
Vi opplevde at pandemien rettet en lyskaster mot de strukturelle svakhetene i sektoren. Rapporten vår, som er en del av den større rapporten til Koronakommisjonen, lar viktige grupper komme til orde: pårørende, ansatte, tilknyttede leger og de eldre selv.
Det er ingen tvil om at det er de eldste og de skrøpeligste blant oss som er blitt rammet mest under pandemien når det gjelder sykdom, dødsfall og sosial isolasjon. Rundt halvparten av alle dødsfall fra covid-19 i 2020 skjedde på sykehjemmene. Dødeligheten fordelte seg ujevnt. Statistikk vi innhentet fra Folkehelseinstituttet, viser at 10 av i alt 800 sykehjem sto for størsteparten av dødsfallene. Det som kjennetegnet flere av sykehjemmene som ble hardest rammet, var mange ansatte i deltidsjobber og uegnede bygg som gjorde smittevern vanskelig.
Vi må lytte til de ansatte
Når arbeidsbetingelsene for den enkelte arbeidstager ikke er gode, representerer dette en reell helsefare for mange – for de ansatte, beboerne og deres pårørende. Stemmene deres er i liten grad blitt hørt så langt, men nå er det på høy tid at vi hører dem.
Sammenhengene er åpenbare. Se for deg en arbeidsplass der svært mange jobber deltid. Kanskje har de deltidsansatte andre jobber i andre institusjoner for å få det til å gå rundt økonomisk, eller kanskje har de også jobber i andre sektorer, for eksempel restaurantbransjen. Mobiliteten i seg selv er en stor smittefare.
Når kjøkkentjenester og renholdsarbeid er skilt ut til underleverandører, og arbeiderne bare er innom nå og da, blir det heller ingen felles arbeidskultur. Kriser som en pandemi fordrer at folk på en arbeidsplass står samlet, får den samme opplæringen og har god kommunikasjon i hverdagen. Deltidskultur og fragmentering er et stort hinder for dette.
De eldre forfalt langt raskere
Et positivt funn vi har gjort, er den store innsatsviljen blant ansatte i sykehjemssektoren. Smittefaren ga dem en stor ekstra belastning i hverdagen som de taklet forbilledlig.
Dette forhindret dessverre ikke at beboere og deres pårørende er blitt hardt rammet. Isolasjonen og ensomheten som preget livene deres, ble forsterket under pandemiens første ni måneder, som undersøkelsen vår dekker. Det førte til at helsen forfalt langt raskere også for dem som ikke var rammet av covid-19.
Vi håper at en større samfunnsinnsats for våre sykehjem kan forebygge dette. Behovet for en økt samfunnsinnsats gjelder selvsagt i en normalsituasjon, men spesielt i en situasjon med epidemi eller pandemi.
