For enkelt om «borgerlig garanti»

Kristin Clemets analyse er ikke tilstrekkelig.

I Aftenpostens spalte «På en søndag» skriver Civita-leder Kristin Clemet om behovet for en garanti om at «borgerlig flertall» skal gi en «borgerlig regjering».

Dette bygger på en foreldet oppfatning av en klar todeling i norsk politikk. Nyere politiske konfliktdimensjoner gjør bildet mer sammensatt.

Kristin Clemet skriver at hun har trådt sine barnesko i Høyre. Der fikk man inn med morsmelken at veien til makt går gjennom samarbeid. Flere av oss som trådte med andre barnesko, fikk mye av den samme lærdommen. Men i Høyre-kretser var det nok også en annen barnelærdom: At kampen står mellom høyresiden og venstresiden.

Det holder ikke som tilstrekkelig analyse i dag.

Mangfoldig politisk bilde

Selvsagt er det fortsatt mange felles verdier og grunnleggende holdninger mellom ikke-sosialistiske partier. Som vekt på individets frihet, familiens betydning og frivillig arbeid, for å nevne noen. Men de senere årene har det i økende grad også kommet inn andre grunnleggende konfliktdimensjoner i norsk politikk:

• Klima- og miljøspørsmål
• Flyktning- og innvandringspolitikk
• Nyere problemstillinger knyttet til bioteknologi og menneskeverd

Her går ikke skillelinjene ensidig mellom «høyresiden» og «venstresiden». De går på kryss og tvers. Slike spørsmål har skapt stor strid mellom de fire «borgerlige» eller ikke-sosialistiske partiene. Fremskrittspartiet har da også etter at de gikk ut av regjering, gitt uttrykk for at de ikke utgjør noe naturlig politisk fellesskap med KrF og Venstre.

Dette gjør selvsagt det politiske landskapet mer sammensatt. Vi forstår at Høyre og Civita ser seg tjent med fortsatt å holde fast i en blokktenkning og todeling i norsk politikk, men dette samsvarer ikke med dagens virkelighet.

Regjeringsspørsmålet

I mange andre land tar man konsekvensene av en mangfoldig virkelighet ved ikke å ha «garantier» eller to klare regjeringsalternativer før et valg. Partiene går til valg som selvstendige partier. Etterpå forhandler de ut fra valgresultatet og hvor og hvordan det kan skapes godt nok politisk fellesskap til å danne regjering.

Her i Norge har det ofte vært et krampaktig krav fra noen om at vi må ha klare alternativer eller garantier før valget. Den tiden er nok forbi.

Men på tross av et mangfoldig politisk kart må det selvsagt dannes regjering. I dagens situasjon i Norge vil det vel være naturlig at de tre regjeringspartiene går til valg på det samme regjeringsalternativet. Så vil situasjonen etter valget avgjøre om den kan fortsette. Det er jo høyst uklart hvilken regjering som vil komme hvis den ikke kan det.

Både Arbeiderpartiet og Høyre har alltid ønsket seg mest mulig avklaring eller «garantier» om to regjeringsalternativer som er bygget rundt disse to partiene. Dette bygger på en ensidig vektlegging av høyre-venstre-dimensjonen i norsk politikk og tjener deres interesser.

Men dagens politiske realiteter er mer sammensatte. Dette må man avfinne seg med. Og man leve med at regjeringsspørsmålet derfor heller ikke er så avklart som de ønsker og ser seg tjent med. Det blir ikke «kaos» av dette, men realisme.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter