Debatt

Gud er større enn kjønn

  • Merete Thomassen

SPRÅK OG KJØNN. Kirken har forpliktet seg til å utvikle et språk som ikke framstiller kvinner som annenrangs mennesker.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Språket om Gud. For tiden pågår det en reform av Den norske kirkes gudstjenesteordning. En av målsettingene for reformen er å ta i bruk et såkalt kjønnsinkluderende liturgisk språk, ett språk som synliggjør kvinner og menn likeverdige, og viser at Gud er hevet over de tradisjonelle kjønnskategoriene. Ikke uventet har debatten skutt fart.

Vårt Land gjenga i forrige uke en rekke høringssuttalelser som uttrykker en sterk skepsis til kjønnsnøytral og kvinnelig omtale av Gud. Språket om Gud setter alltid følelser i sving. Og språk som ikke usynliggjør kvinner, setter minst like sterke følelser i sving. Å anerkjenne begge kjønn som skapt i Guds bilde, er tydeligvis fremdeles så provoserende at en del høringsinstanser og andre tyr til skarp ammunisjon. Ordene som brukes er store og kategoriske: Kjønnsinkluderende språk fører til «vranglære om Gud», bryter «med klassisk tru og med historisk og aktuell økumenisk teologi og praksis», «Tiltale av Gud som mor eller som skaper, frigjører og livgiver må unngås. Det hører andre religioner enn den kristne til» (Vårt Land 7. november).

Gammelt nytt.

Morten Dahle Andersen skriver i Vårt Land 13. november at kirkens gudstjenestereform «...ikke må legge til rette for en radikal kirkelig kjønnspolitikk». Alt dette er gammelt nytt, og debatten er påfallende lik en debatt i 1993 om Kirkerådets 8. mars-liturgi. Her ble Gud tiltalt som mor og far, og «Faderen, Sønnen og Den hellige ånd» ble endret til «Skaper, Befrier og Livgiver». Den gang ble det blant annet sagt at Far var å anse som en kjønnsnøytral metafor, mens morsmetaforen var kjønnet, endog seksualisert (!). Guds «egentlige» navn var Far, og dette beviste at Gud var mann. Det ble sagt at kjønnsinkluderende språk var et uttrykk for kvinnepolitiske paroler og ytterliggående feministteologi som brøt med bibelske, historiske og økumeniske prinsipper. Den norske kirke forpliktet seg allikevel på å fortsette arbeidet med kjønnsinkluderende språk, og overnevnte argumentene ble tilbakevist. Når debatten nå i 2009 ikke har rikket seg en millimeter framover, er det betimelig å minne om følgende: Språket om Gud er metaforisk.

En dynamisk Gud.

Når Gud åpenbarer seg for Moses, skjer det gjennom det gåtefulle gudsnavnet Jahve, «Jeg er den jeg er», av verbet «å være». I dette ligger det et viktig signal om at Gud ikke lar seg fange gjennom vårt språk og våre begreper. Gud er en dynamisk Gud som er større enn menneskers kategorier. Derfor må vi gripe til metaforene for å snakke om Gud. Bibelen er full av språklige bilder, mannlige, kvinnelige og kjønnsnøytrale, som skal peke på ulike egenskaper ved Gud. Gud er for eksempel kilde, borg, bjørnemor, tre, hyrde, en kvinne som leter etter en sølvmynt og en far som venter på sin bortkomne sønn. Bibelen viser oss at Gud kan lignes med for eksempel en far, men Gud er samtidig mye mer enn en far. Metaforisk språk føyer seg inn i en bibelsk, historisk og økumenisk tradisjon og er den eneste måten vi kan snakke om Gud på.

  • Alle mennesker er skapt i Guds bilde, og språket om Gud må avspeile dette. Hvis vi omtaler Gud kun gjennom mannlige metaforer, sier vi at menn ligner mer på Gud enn det kvinner gjør. Hvis kvinner skal anerkjennes som like mye skapt i Guds bilde som menn, må vi også ta ibruk kvinnelige metaforer.
  • Kjønnsinkluderende språk dreier seg ikke om å fjerne de tradisjonelle metaforene, men å supplere dem med flere metaforer. Fadervår skal ikke bli til Modervår!
  • Kirkerådet har vedtatt at kjønnsinkluderende språk skal være ett av flere tiltak for å anerkjenne alle mennesker som likeverdige og likestilte.

I strategiplanen for kjønn og likestilling 2009 – 2014 heter det: «Kyrkja har ein visjon om eit likeverdig og likestilt fellesskap av kvinner og menn, jenter og gutar. Dette idealet speglar av eit menneskesyn, ei kyrkjeforståing og eit gudsbilete som jamstiller kvinner og menn og gir ulike kvinnelege og mannlege uttrykk same verdi.»

Forpliktelse.

Den norske kirke har forpliktet seg til å utvikle et språk som ikke framstiller kvinner som annenrangs mennesker. Radikal kirkelig kjønnspolitikk? Ja, i høyeste grad. For evangeliets skyld.

Les mer om

  1. Debatt