Et forsøk på å forstå Black Lives Matter-bevegelsen | Sandra Dahlø Ostad
Debatten om raseskille er på langt nær over, men jeg håper at den er endret.
Jeg er en ung, norsk, hvit kvinne som bor og studerer i Dallas, Texas. Før jeg flyttet hit, bodde jeg fire år i Columbia, Missouri. Selv om jeg hverken har tatt del i demonstrasjoner eller vært spesielt aktiv, er jeg en tilhenger av Black Lives Matter-bevegelsen (BLM).
Utgangspunktet for bevegelsen er mye frustrasjon og sinne, og det er vanskelig å forstå hva som har skjedd i USA de siste tre årene uten å se tilbake på amerikansk historie. Raseskille, segregering og rasisme har alltid vært et problem i dette landet, og det er ikke riktig å peke på én hendelse for å forklare BLM-bevegelsen.
Selvfølgelig er det visse videoklipp tatt med mobiltelefon og ulike hendelser som har bidratt til å skape støtte, men politibrutalitet og raseprofilering er ikke nye fenomener.
De har forandret USA med tre enkle ord: «Black Lives Matter»
Hvite har strukturelle fordeler
Selve bevegelsen fremmer verdighet, rettferdighet og respekt. For det meste har den vært fredelig, til tider radikal, med noen episoder der fredelige demonstrasjoner har endt med vold og hærverk. Bevegelsen har møtt mye motstand, særlig fra dem som hverken forstår, eller prøver å forstå, dens budskap og hensikt.
En del av den hvite majoriteten er fortsatt blind for deres egen «white supremacy». I USA brukes dette begrepet for å beskrive strukturelle fordeler eller privileger hvite har i forhold til fargede, og det kan oversettes med «hvit dominans». Dette, og de hvites privilegier, er ikke nødvendigvis noe man kan se med det blotte øye. Det dreier seg om strukturelle fordeler og hvordan mennesker med en annen hudfarge enn hvit blir oppfattet og behandlet.
Det er dette bevegelsen handler om. Det er helt klart et oppgjør med politibrutalitet og raseprofilering, men det er også et forsøk på å skape bevissthet om hvordan mennesker fortsatt forskjellsbehandles og konsekvensene det har.
Amerikansk ekspert frykter at politiet vil det vanskelig for Black Lives Matter-bevegelsen
Svarte oppfattes som en trussel
Kritikere av bevegelsen mener BLM er ekskluderende og påpeker at man heller skulle kalt den «All Lives Matter». Problemet med å kalle bevegelsen det, er at det tar bort fra selve kjernen i problemet. Selvfølgelig betyr alle liv like mye, men i amerikansk kultur og sosial sammenheng er svarte liv verdt mindre enn hvites. USA er sterkt segregert, og majoriteten av dem som lever i fattigdom og i nabolag med høy kriminalitet, er svarte. Derfor oppfattes de ofte automatisk som en potensiell trussel og fare.
Hensikten med bevegelsen er å skape bevissthet og kunnskap om den systematiske undertrykkelsen svarte amerikanere fortsatt er utsatt for. En stor del av motivasjonen for bevegelsen er den rasemessige forskjellsbehandlingen politiet bevisst eller ubevisst praktiserer når de er på jobb. Men bevegelsen er ikke en hat-bevegelse mot politiet eller politimenn generelt.
Det har vært protester mot enkelthendelser der tjenestemenn er holdt ansvarlige for brutal bruk av vold, men de aller fleste BLM-demonstrasjonene er et rop om hjelp. Et rop om at noe må endres.
Obama oppfordrer til samling etter Dallas-drapene
Jeg forstår frustrasjonen
I løpet av de siste fire årene har jeg sett, lest, hørt og lært mye om amerikansk historie, om systematisk undertrykkelse og segregering, og om raseskille. På papiret er hvite og svarte nå likestilt, men landet har likevel en lang vei å gå.
Jeg vil aldri kunne forestille meg hva det vil si å være svart i USA. Men jeg kan forstå frustrasjonen. Hva skal til for å bli hørt? Hva skal til for å bli forstått?
De fem drapene etter en fredelige protestaksjon der demonstranter og politi gikk side om side, var tragisk. Det var noe som ikke skulle skje. Et sint og frustrert menneske hadde fått nok. BLM-bevegelsen promoterer ikke bruk av vold, men nå er samtalen en annen. Nå må USA forstå at frustrasjon, sinne og mangel på handlekraft kan føre til hat og vold.
Jeg håper hendelsen i forrige uke kan hjelpe bevegelsen til å vokse til noe enda større, til et samarbeidsprosjekt som kan skape nytt håp. De siste dagene har Dallas stått samlet for å støtte og hedre politiet, demonstrantene og de overlevende. Samtaler er blitt startet og mennesker har kommet sammen i sorg, smerte og håp om en bedre fremtid.
Debatten er på langt nær over, men jeg håper at den er endret. Jeg håper at bevegelsen og motstandere har fått nye perspektiv og er klare til å snakke og jobbe sammen mot et felles mål.
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger
på Facebook og Twitter
