Debatt

Kort sagt, fredag 10. november

  • Aftenpostens debattredaksjon

Kronprinsparets Etiopia-reise, etisk åpenhet, «hjemmesykehus» for barnevernsbarn, rektorportrettet, norsk filmproduksjon, ateister og moral, samfunnsvitenskap vs. meninger, utvalgsundersøkelser, Europas søppeldunk, og pokerlovgivningen. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvor går grensen for norske myndigheters dobbeltmoral?

Vårt kongehus pleier kontakt med et regime noen av oss har måttet flykte fra. Trist og pinlig at de ikke er bedre orientert om grove menneskerettsbrudd i Etiopia. Vi er mange nye nordmenn som kan bidra til å opplyse dem!
Amnesty internasjonal og Human Right Watch har rapportert grove menneskerettighetsbrudd i Etiopia gjentatte ganger også den siste tiden. Det etiopiske regime er et regime som slakter fredelige demonstranter. Tusenvis av oromoer og andre etiopiere er kastet i fengsel uten dom og lider bak murene. Etiopia er et land hvor svært mange journalister og menneskerettighetsforkjempere er betraktet som terrorister. Mange sitter i fengsel uten lov og dom fordi de ytrer seg på sosiale medier. Det er en alvorlig kriminalsak å kritisere etiopiske myndigheter. Det finnes ingen opposisjon i systemet. Flere tusen politiske aktivister sitter fengslet fordi de mistenkes å engasjere seg i politikk.

Vi glemmer aldri Irreecha-massakren hvor 678 fredelige demonstranter ble drept på ett døgn i 2016. Hvilket budskap sendes til menneskerettsforkjempere når vårt kongehus besøker dette blodige stedet (Bushoftu-DebreZeit) i Etiopia?

Sverige er blant flere land som har kuttet mye av bistanden til Etiopia på grunn av alle menneskerettighetsbruddene, mens Norge øker bistanden, næringssamarbeidet og i tillegg sender vi våre kongelige for å legitimere det hele?

Hvor går grensen for denne ansvarsløsheten og likegyldigheten?

Aman Kedir Kamsare, menneskerettighetsforkjemper fra Etiopia og tidligere en av Amnesty Internationals samvittghetsfanger


Oppskrift til Kari Marstein

Kari Marstein «ser med oppriktig interesse frem til at Aftenposten på mer konkret vis gjør rede for hvordan de ser for seg at diskusjoner rundt etisk utfordrende utgivelser skal føres med full åpenhet» (Aftenposten 3. november).

Jeg er bare abonnent, men tar likevel sjansen på å svare for avisen:
Som sjefredaktør for norsk skjønnlitteratur i Gyldendal Norsk Forlag, innkaller du alle forfattere i stallen din til konferanse om etisk åpenhet, fra torsdag kl. 15 til fredag kl. 15, med overnatting. Dessuten inviterer du dine kritikere og mediene.

Velg eksempler fra egne og andres utgivelser (gjerne utenlandske): presenter og diskuter. Riktig tid er februar/mars med sikte på høstens utgivelser. Gjenta arrangementet to-tre år til det «sitter».

«Samtalene mellom forlag og forfatter, der enkeltdetaljer så vel som det store bildet utvilsomt blir diskutert inngående» (dine ord) vil treffe bedre og lodde dypere på en slik bakgrunn enn uten.

Versjonen du til slutt utgir, må du stå for. Ingen garanti mot kritikk av alle slag. Men langsomt, langsomt kan norsk offentlighet vinne i visdom. Lykke til.

Ragnar Blekeli, Oslo


Hvor er du, Høie?

Barne- og likestillingsminister Solveig Horne sa i Aftenposten 9. oktober at Regjeringen øremerker ca. 40 millioner kroner til opprettelse av to kombinerte barneverns- og psykiatriske behandlingsinstitusjoner.

Dette prioriteres blant annet på grunn av flere katastrofale enkelthendelser de siste årene der liv er gått tapt og barn i barnevernets omsorg har vært involvert. Det er avdekket at om lag 80 prosent av alle barn i barnevernets institusjonstiltak oppfyller kriterier for én eller flere psykiatriske diagnoser og at bare 40 prosent fikk hjelp av helsevesenet (Kayed et al, 2015).

Vi applauderer Hornes initiativ, da det åpenbart har vært et udekket behov for de aller mest omsorgstrengende barna i landet. De to behandlingsinstitusjonene med ca. 12 plasser svarer dog ikke ut hjelpebehovet til alle de andre barna. Det er over 5000 barn som årlig er plassert i barnevernstiltak (Bufdir, 2016). Hva slags helsehjelp er tiltenkt alle disse lidende barna?

Barneseksjonen psykisk helse ved Oslo universitetssykehus har etablert et hjemmesykehusteam. Derfor inviterer vi deg, Høie, til en dialog om hvordan spesialisthelsetjenesten kan følge opp Hornes initiativ med å opprette et «hjemmesykehustilbud» til alle barn som er på barnevernsinstitusjon.

Marit Coldevin, psykologspesialist, Margrete Brekke, seksjonsleder, Barneseksjonen, psykisk helse, Klinikk psykisk helse og avhengighet, Oslo universitetssykehus


Portrettmaleriet

Hvis de «løsrevne uttalelser» var så upresise, hvorfor har ikke kunsthistoriker Øystein Sjåstad dementert disse etter kritikken av Vebjørn Sands rektorportrett av Ole Petter Ottersen? Hvorfor mener Sjåstad at man burde bruke foto hvis han ikke mener at maleriet har utspilt sin rolle, slik han egentlig argumenterer?

Skjønner han ikke at hvis andre enn rektor skulle avgjøre hvem som malte hans portrett, hvilket betyr at han sier noe om sitt eget kunstengasjement og skaper dybde til sin personlighet, og ikke bare skal ha seg avbildet som et annet trofé, så ville det jo være kunstmafiaen som bestemte her også.

I norsk kunstliv er det en merkelig ensartet klikk av samstemte kunstnere og kunstkritikere som bestemmer både hvem som skal inn i de fine samlinger, salonger, etc., – og får status i det offentlige kunstliv. Det er ikke åpent for det kunstneriske mangfold i vårt kunstliv, bare for Tordenskiolds soldater. Hvis Sjåstad «liker og er svært interessert i figurativt maleri», hvorfor står han ikke mer på barrikadene og støtter dette uttrykket som nå vokser i oppslutning blant unge kunstnere som holdes utenfor de etablerte kunstskolene i Norge.

Dag Hol, kunstner


Exit filmhistorien

I sin anmeldelse av Kjetil Lismoens nye filmbok i forrige uke, postulerer Maria Fosheim Lund at det nesten ikke fantes noe produksjon å snakke om før filmbølgen fra -00 tallet skyllet innover lander. Anja Breien er uteglemt i anmeldelsen, med Voldtekt, Hustruer x 3, og Arven (i Cannes). En annen, og bokaktuell regissør, er Oddvar Bull Tuhus med ungdomsfilmene 1958, 50/50 og Hockeyfeber. Flåklypa Grand Prix, Orions belte og Veiviseren samt et knippe Olsenbandefilmer gikk også på kino og samlet hundretusener av tilskuere før år 2000.

A própós Voldtekt, det serbiske filmarkivets tidsskrift KINO, kåret nylig filmen til den beste fra byens repertoar. Kritikeren Slobodan Aranđelović skriver følgende:

«Breiens debut kan stå side om side med debutfilmene til Truffaut (Les quatre cent coups), Cassavetes (Shadows) og Polanski (Knife in the Water). Filmet i førsteklasses svart-hvitt teknikk har den ikke mistet sin originalitet og aktualitet. Anja Breien har kompromissløst, besluttsomt og til minste detalj kastet seg inn i en kompleks etterforsknings- og rettsprosedyre. Samtidig har hun vist fengsels- og rettssystemets sjelløshet og på en kafkask måte pekt på den onde sirkelen som det ikke finnes noen utvei fra».
Rart vi må helt til Beograd for å finne sporene av norsk filmhistorie!

Jan Erik Holst


Ateister har også en moral

Svar til unge Torje I. Helleslia, som I Aftenposten, Si;D skriver: «Jeg er ateist, så jeg har ingen moral». Rosverdig at temaet tas opp ispedd litt ironi.

Alle har nok en moral uansett hva man tror på og foretar seg. Moral handler om praksis, altså det man gjør, eventuelt ikke gjør, og bygger på en eller annen etikk (lære), som igjen har visse verdier som sitt fundament.

I lys av dette antas også ateister å ha verdioppfatning(er), etikk (leveregler) og moral (praksis). La oss få vite hvordan ateister får disse begrepene til «å henge sammen»!

Tormod Vangberg, Tromsø


Kvalitetssikring, ikke begrensning av debatt

I Kort sagt-spalten tirsdag 7. november svarer Simen Gaure på vårt innlegg om kvalitet og redelighet med utgangspunkt i debatten om artikkelen «The Case for Colonialism», skrevet av professor Bruce Gilley.

Vi reagerte på at Gaures innlegg var ensidig og misvisende, både når det gjelder innholdet i Gilleys artikkel og publiseringsprosessen. Gilley hevder å ville gi leseren en objektiv vurdering av kolonialismen, men velger samtidig å ignorere kilder i akademisk litteratur som har undersøkt det samme temaet med historisk nøyaktighet. Slik kan han fremstille kolonialismen som en hovedsakelig positiv affære. Dette er uholdbar samfunnsvitenskapelig argumentasjon og bevisførsel.

Formuleringen vår om tre av fire fagfeller ble presisert i innlegget mandag 6. november. Artikkelen til Gilley ble først forkastet av to gjesteredaktører for et spesialnummer om imperialisme, så av en av to i ordinær fagfellevurdering.

Det er en stor forskjell på hva det skal være rom for å debattere, og hva som skal publiseres i akademiske tidsskrifter. Dette handler ikke om sensur. Debatter om hvorvidt kolonitiden har vært udelt positiv og burde gjeninnføres, om menn er mer verdt enn kvinner, eller om jorden er flat, står man fritt til å diskutere på nettsider, blogger, i sosiale medier og i aviser. Samfunnsvitenskap er noe annet enn meninger, spekulasjoner eller synspunkter, og derfor må det stilles strenge krav til kildebruk og metode i akademiske artikler. Fagfellevurderingen blir dermed en umåtelig viktig prosess.

Ulrikke Wethal, Jostein Jakobsen, Arve Hansen, Mariel Aguilar-Støen,
Senter for Utvikling og Miljø, Universitetet i Oslo


Samfunnsforskning på sensitive data

I Aftenposten har det i det siste pågått en diskusjonen mellom Ottar Hellevik og Halvor Fosli om hva som er en tilstrekkelig svarprosent for at vi skal kunne trekke holdbare slutninger av et utvalg. Dette er et sentralt spørsmål i samfunnsforskningen.

Spørsmålet denne gang er om Bushra Ishaqs nylig utgitte undersøkelse om muslimers holdninger i Norge er verdiløs eller verdifull. Fosli synes å mene at når bare 12,7 prosent har svart, så er dette grunnlag nok til å forkaste hele undersøkelsen. Hellevik er av en annen oppfatning og viser i denne forbindelse til en valgundersøkelse der en svarprosent på bare 10, førte til ganske gode treff.

Her er det grunn til å skille mellom en undersøkelse om partivalg og en undersøkelse av hvor stor andel av den muslimske befolkning i Norge som vil sette sharia over norsk lov. Det siste er fokusert på ganske sensitive spørsmål og kan føre til at mange som kunne ha svart på de mindre sensitive spørsmålene, lot være å innlevere de tilsendte skjemaene.

Jeg har visse erfaringer med hvordan vi som samfunnsforskere kan legge opp til studier av sensitive data, blant annet når det gjelder ungdomskriminalitet. Jeg kan i den forbindelse vise til Johs. Andenæs, Nils Christie, Sigurd Skirbekk: «A Study of Self-reported Crime». Scandinavian Studies in Criminology, vol. 1. Oslo 1965.

Sigurd Skirbekk, professor emeritus i sosiologi, Universitetet i Oslo


Europas søppeldunk?

4. november publiserte Aftenposten en svær artikkel av Øystein Kløvstad Langberg kalt «Fattige land i øst mener de er 'Europas søppeldunk'». Han presiserer ikke hvilke land, han mener er fattige østeuropeiske land, men jeg som ester kan slå fast at beskrivelsen i artikkelen ikke gjelder mitt hjemland.

I artikkelen ramses det opp forskjellige matprodukter i Øst-Europa som ikke holder mål. Det virker ikke som Kløvstad har oppdaget at brød i norske matbutikker har meget varierende kvalitet og holdbarhet. Yoghurten inneholder en mengde e-stoffer og mye sukker. Smør og fiskepinner har ikke bedre kvalitet i Norge enn i Estland. Der kan man i dagligvarebutikker kjøpe kjøttpålegg som kun inneholder naturlige råvarer. Det har jeg ikke funnet her i Norge.
Matvareutvalget i Estland er langt større enn i Norge og kvaliteten gjennomgående høyere.

Høy kvalitet på mat i Norge betegnes stort sett som noe eksklusivt, som fås i noen få spesialbutikker, hvor prisene er astronomiske. I Estland derimot kan man kjøpe mat av høy kvalitet til normale priser i nesten alle matvarebutikker.

Edda Hvenekilde


Gharahkhani og Ap gambler med fakta

Arbeiderpartiets Masud Gharahkhani tar i et innlegg (1. november) til orde for ikke å liberalisere pokerlovgivningen. Dette er gammeldags tenkning, og ikke overraskende fra Ap.

Det som er overraskende, er at Gharahkhani bruker argumentet om at poker er farlig til inntekt for å bevare enerettsmodellen. Til opplysning er det ikke slik at bevaring av enerettsmodellen er synonymt med at det ikke finnes spillere i risikosonen.

Befolkningsundersøkelsen fra 2015, utgitt av UiB, viser at andelen moderate risikospillere eller problemspillere som spiller poker på nett er 31 prosent. Til sammenligning ligger tallet på spillet Belago, driftet av Norsk Tipping, på 74 prosent.

Det må også nevnes at av dem som har et spilleproblem med poker, oppgir 93 prosent at det skyldes nettpoker. De resterende syv prosent oppgir poker i vennelag eller klubb. Likevel er det denne gruppen Ap vil ta. Resultatet av slik politikk er at flere velger nettpoker, hvor risikoen for å bli spilleavhengig er høyere.

Frp vil liberalisere norsk pokerlovgivning og legge til rette for at pokerklubber skal kunne operere lovlig. Alternativet er nettpoker eller andre nettspill fra Norsk Tipping. Det er hverken den enkelte spiller eller samfunnet tjent med.

Morten Wold, stortingsrepresentant og kulturpolitisk talsmann (Frp)

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Gyldendal
  3. Morten Wold
  4. Estland
  5. Vebjørn Sand
  6. Solveig Horne
  7. Litteratur

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, mandag 10. august

  2. DEBATT

    Kort sagt, fredag 7. august

  3. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 6. august

  4. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 5. august

  5. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 4. august

  6. DEBATT

    Forskningsstengte universiteter og tolketjenester. Det er temaene i dagens kortinnlegg.