Debatt

Traumer er et folkehelseproblem

  • Inga Marte Thorkildsen
    Byråd for oppvekst og kunnskap (SV), Oslo.
Inga Marte Thorkildsen er byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo (SV). Hun har også skrevet boken «Du ser det ikke før du tror det. Et kampskrift for barns rettigheter».

Utøya-overlevendes erfaringer må brukes til å sikre bedre hjelp og beskyttelse til alle som lider av alvorlige traumer.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I en sterk reportasje i Aftenposten 15. juli kan vi lese om Utøya-studien fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Nesten alle de overlevende som deltok i siste runde av studien, plages av traumepåminnere. Hver tredje opplever fortsatt traumepåminnere flere ganger i uken. Tre av ti overlevende får mindre hjelp enn de trenger.

Hvorfor klarer vi ikke å gi tilstrekkelig hjelp og støtte til de overlevende etter de verste massakrene på norsk jord etter 2. verdenskrig?

Jeg tror en viktig forklaring er at vi ikke har tatt innover oss hva traumer gjør med folk, og hvor viktig god traumebehandling er. Dette til tross for at det i dag er meget godt forskningsmessig dokumentert.

Hundetrusenvis rammes

Traumene mange sliter med etter 22. juli, er dessverre ikke uvanlige. Vi finner dem blant annet hos mange som har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep.

NKVTS anslo i 2014 at så mange som 350.000–400.000 nordmenn har opplevd flere typer grov vold mens de var barn. I 2019 viste den såkalte Uevo-studien at om lag 20 prosent av barn og unge i Norge har opplevd en eller flere former for vold og seksuelle overgrep, ofte fra nærstående.

Overordnet viser studien at voldshendelser svært sjelden skjer isolert. De fleste som har vært utsatt for én type vold eller overgrep, har også opplevd andre former for vold eller overgrep. Dette er alvorlig fordi konsekvensene blir større jo flere krenkelser man utsettes for. Den berømte Ace-studien dokumenterer dette.

Vold kan endre hjernen

Skal vi som samfunn hjelpe utsatte barn og voksne, må vi ta inn over oss problemet og jobbe systematisk med å gjøre noe med det. Hjelpeapparatene må vite mer om traumer og møte traumatiserte på en annen måte enn i dag. Velferdsstaten må bli traumeinformert.

Å bli traumeinformert innebærer for det første en erkjennelse av omfanget. Vi må ta innover oss at mange hundre tusen nordmenn kan ha opplevd grov vold i sin barndom, ofte uten å ha sagt noe til hjelpeapparatet.

Da NKVTS i 2019 spurte unge i alderen 12–16 år om erfaringer med vold og overgrep, oppga bare én av fem at de hadde hatt kontakt med hjelpeapparatet om det de hadde opplevd.

Forskningen antyder at barn som vokser opp i voldsutsatte hjem eller med seksuelle overgrep fra mennesker de er avhengig av, kan få like sterke traumer som dem man kan få i en krig eller ved et terrorangrep.

De økonomiske kostnadene er enorme

Dersom ingen ser eller forstår, hvis ingen er der for å hjelpe og den som burde ha beskyttet, er en overgriper eller selv er utsatt for potensielt livstruende vold, kan det ha enorme konsekvenser for barna. Barn er helt prisgitt voksne.

Hjernen bygges av erfaringer, og de tidligste erfaringene er de aller mest formgivende for barnas hjerner. Vold kan endre hjernen, slik vi har sett hos de Utøya-overlevende. Gjentatte erfaringer av utrygghet kan få alvorlige konsekvenser på alt fra helse til skolegang og tillit til andre mennesker. De økonomiske kostnadene er enorme.

Oslo skal bli traumeinformert

Nå skylder vi de overlevende å handle. Kunnskapen om de overlevende etter Utøya-terroren bør brukes til å gjøre nødvendige endringer i både lovverk, utdanninger og innretning av hjelpesystemene.

Dette må gjøres for at flere forstår sammenhengene mellom krenkelser og traumer og hva som oppleves som hjelpsomt. Mangel på traumekunnskap og traumebevisst organisering i mange hjelpesystemer gjør at mange retraumatiseres, feildiagnostiseres og overmedisineres.

I fødsels- og barselomsorgen har svært mange kvinner fått feil eller mangelfull oppfølging. Det har økt risikoen for fødselsdepresjon, fødselspsykose eller «bare» en dårlig opplevelse av noe som skulle være det fineste i deres liv – slik også en av de Utøya-overlevende forteller i Aftenposten 15. juli.

I Oslo har vi nå bestemt oss for at vi vil bli en traumeinformert by. Det bør være begynnelsen på en liten revolusjon, der vi tar mennesker og deres, ofte skjulte, erfaringer mer på alvor.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Familieterapeuten: Vi forstår mindre enn vi tror av andres traumer

  2. Utøya-overlevende sliter fortsatt med traumer

  3. Utøya-overlevende: Tiden leger ikke alle sår. Alt blir ikke bra.

Les mer om

  1. Overgrep
  2. Vold