Kort sagt, onsdag 18. november
Seksuell trakassering i små forlag. Strålevern. Støtteordninger for sakprosa. Smitte blant innvandrere. Tennis på Oslo vest. Styringen av Oslo-skolen. Dette er dagens kortinnlegg.
Hva med de ansatte i små forlag?
I kjølvannet av Agnes Ravatns kommentar i Aftenposten 8. november, og som et tilsvar til Forleggerforeningens uttalelser i Dagsnytt 18 (11. november), ønsker jeg å sette søkelys på ansatte i de mindre forlagene. De som hverken har verneombud, HR-avdeling eller tillitsvalgt.
I dag er jeg ansatt i et stort forlag og vet nøyaktig hvem jeg kan henvende meg til dersom jeg opplever trakassering på arbeidsplassen. Men jeg sto helt alene da jeg ble utsatt for systematisk seksuell trakassering i et lite forlag.
Jeg prøvde å snakke med bransjefolk om hva jeg burde gjøre, men ble ofte møtt med spørsmålet «Er det begått lovbrudd som bør anmeldes?». Et riktig spørsmål å stille, men som jeg selv ikke visste svaret på. Jeg var usikker.
I retningslinjene til Forleggerforeningen fra 2017 oppfordres det til å melde ifra til verneombud, tillitsvalgt el. Men hvem skal man varsle dersom man opplever systematisk seksuell trakassering fra ledelsen? Når ledelsen fungerer som daglig leder, HR-ansvarlig og tillitsvalgt? Jeg ble frarådet ved ansettelse å melde meg inn i en fagforening, så det valget hadde jeg ikke.
Jeg håper nå at Forleggerforeningen tydeliggjør hvem vi skal henvende oss til. Ansvaret kan ikke ligge hos forlagene alene. Det er få småforlag som har bemanning til å utnevne en tillitsvalgt, et verneombud, eller ha egen HR-ansvarlig. Sett opp en tydelig knapp på nettsiden deres: Her kan du nå oss, her kan du varsle. Det må være trygt og enkelt. Og: hva skal egentlig konsekvensen være for slik oppførsel?
Anonym forlagsansatt
(Aftenposten kjenner innleggsforfatterens identitet.)
Kan det være en grunn til bekymringen om stråling?
Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) rykket ut i Aftenposten nylig for å «brannslukke» etter flere kritiske ytringer i det siste om hvordan de forvalter sitt ansvar. DSA slukker brannen så godt de kan: Ingen grunn til all bekymringen som florerer i etter hvert tallrike organisasjoner.
To EU-parlamentarikere fra De grønne bestilte i sommer en 100 sider lang granskning av ICNIRP. Dette er den tyskregistrerte stiftelsen som DSA lener seg på, og som forsyner Norge med grenseverdier. Faktisk er det slik at strålegrensene satt av ICNIRP, blir tatt direkte inn i norsk lov som forskrift. Derfor er det svært vesentlig hva ICNIRP gjør.
EU-parlamentarikerne mente det var grunn til bekymring etter at blant andre gravenettverket Investigate Europe hadde beskrevet ICNIRP som en «ensidig, lukket klubb». En klubb som kun slipper til fagfolk som mener det samme som dem selv – altså at den ikke-ioniserende strålingen umulig kan skade folks helse. Den tar heller ikke hensyn til forskning som finner skadevirkninger.
I innledningen til granskningsrapporten står det: «Funnene i denne rapporten gir oss en ubehagelig déjà-vu-opplevelse om forskjellige omstendigheter og prosesser som fører til situasjonen slik den er i dag, der europeiske myndighetsorganer – fra EU-kommisjonen til de fleste medlemslandene – simpelthen lukker øynene for vitenskapelige fakta og tidlige advarsler. Vi har sett nøyaktig det samme scenarioet i debatten om tobakksrøyking, asbest, klimaendringer og kjemiske sprøytemidler.»
Betryggende, DSA?
Therese Lucile Engh, Enebakk
Vi står sammen med sakprosaforfatterne
Sakprosa er en sjanger i vekst og viktigere enn noen gang. I en verden med raske skifter og økende omfang av falske nyheter er nettopp sakprosaen en viktig kilde til ekte kunnskap og begrunnet faktaformidling. En mangfoldig norsk sakprosalitteratur er viktig for den norske samfunnsdebatten og samfunnsutviklingen. Derfor må norsk sakprosa være tilgjengelig i alle landets folkebibliotek, og derfor må finansieringen av forfattere og forlag styrkes.
Det utgis et bredt utvalg av norsk sakprosa av høy kvalitet, både for unge og voksne. Denne er i for liten grad tilgjengelig for lesere på landets biblioteker. Vi er enige med sakprosaforfatterne i at dagens innkjøpsordning er uforutsigbar.
Forleggerforeningen jobber for en automatisk innkjøpsordning. I likhet med Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) har vi fremmet forslag om å styrke innkjøpsordningen for sakprosa med 25 millioner kroner. En automatisk ordning vil gi mulighet for økt royalty for sakprosaforfatterne. Forslaget vil sette forleggerne i stand til å jobbe bedre og mer langsiktig for en styrking av hele feltet. Det vil også sikre at forfattere kan utvikle en enda bedre og mer mangfoldig sakprosalitteratur. Arbeiderpartiet har lyttet i sitt alternative budsjettforslag. Nå håper vi at budsjettforhandlingene i Stortinget vil gi sakprosa et nødvendig løft.
Heidi Austlid, adm. direktør, Forleggerforeningen
Aftenposten og synet på smitte blant innvandrere
Aftenposten mener vi skal være glade for at jeg ikke har ansvar for smittevern. Avisen viser til at jeg påpekte at mye kan tyde på at innvandrerbefolkningen i mindre grad tar smittevern på alvor og i mindre grad føler det samme ansvaret i vår felles innsats. Nå er det helt riktig som Aftenposten påpeker, at jeg ikke har hatt ansvaret for smittevern blant innvandrere. Denne smitten er altså skyhøy.
De som har hatt ansvaret, har gjort mye bra. Men berøringsangsten overfor den høye smitten i innvandrermiljøer er til å ta og føle på. Aftenposten brukte ordet «innvandrersmitte» på forsiden av fredagens avis. Da fikk de kjeft. Nå bruker de anledningen til å peke på meg som den som stigmatiserer. Statsminister Erna Solberg har også kjeftet på meg. Mine uttalelser er ifølge henne farlige og stigmatiserende. Et par timer senere var hun selv ute og kjeftet på ungdommen for at smitten var for høy. Da var det ikke farlig og stigmatiserende.
Kan vi ikke være litt ærlige? Dette handler ikke om hva jeg sa, det handler om hvem som sa det.
Vi må slutte å møte innvandrerbefolkningen med lave forventninger. Å stille de samme forventninger til hele befolkningen er ikke hets eller stigmatisering. Det er likebehandling. Vi må slutte med doble standarder.
Jon Helgheim, stortingsrepresentant (Frp)
Det bor barn også i Vestre Aker
I forrige uke la Unicef Norge frem tallene som dokumenterer det vi i Vestre Aker har visst lenge: Barna i bydelen vår blir systematisk nedprioritert. Tennis er en av Oslos største idretter, men kapasiteten er sprengt på de anleggene klubbene selv drifter, i en by uten én eneste kommunal hall. Vestre Aker er i tillegg den bydelen som har den dårligste dekningen av idrettsanlegg i byen. Til tross for det er byrådets motvilje stor mot en tennishall på Oslos vestkant.
I 2017 vedtok bystyret at Holmenkollen tennisklubb skulle få bygge ny tennishall på Bautatomten på Midtstuen. Vedtaket ble klaget inn til Fylkesmannen, som avviste alle klagepunkter, bortsett fra klage på manglende begrunnelse for ikke å kreve erstatningsareal for det aktuelle området.
Vi besvarte Fylkesmannens innsigelser og fremmet nytt planforslag i 2018. Overraskelsen var derfor stor da byrådet snudde i saken i høst. Byrådet vil ikke omregulere grøntområder uten å erstatte tapet av grøntareal, og de hevder det ikke foreligger forslag til erstatningsareal.
Det stemmer ikke. Bydel Vestre Aker har kommet med forslag til et egnet areal for omregulering til friareal i bydelen. Vi har stor forståelse for at byrådet ønsker å prioritere bevaring av grøntområder i byen vår. Men vi savner et byråd som aktivt søker gode løsninger for barn og unge i bydelen vår.
Bjørne Byhring, leder, Holmenkollen Tennisklubb
Uredelig av Skolelederforbundet
I et innlegg i Aftenposten 16. november uttrykker seks Oslo-rektorer, alle medlemmer av Skolelederforbundet, sterk bekymring for Utdanningsetatens manglende styring av Oslo-skolen. Det er skrevet i samarbeid med styret i Skolelederforbundet i Oslo, en konkurrent til oss i Utdanningsforbundet, som også organiserer ledere.
I avsnittet om lønnstilleggene til noen av etatens ledere påstås det: «At byråden, direktøren og fylkeslederen i Utdanningsforbundet samkjører mediestrategien på SMS for å sukre pillen, er i beste fall uryddig.»
Det er ikke bare i beste fall uryddig, men rett og slett uredelig, at Skolelederforbundet i Oslo fortsetter å omtale min kommunikasjon med Utdanningsetatens ledelse på en slik mistenkeliggjørende måte. Dette skjer selv etter at jeg flere ganger i flere medier har oppklart denne misforståelsen.
La det være klinkende klart: Jeg har ikke samarbeidet med byråd Inga Marte Thorkildsen og utdanningsdirektør Marte Gerhardsen om en mediestrategi knyttet til lederlønningene for å sukre noen piller. Jeg har derimot gitt uttrykk for det samme sinnet og den samme frustrasjonen som medlemmene mine kjenner på. Det eneste «budskapet» jeg hadde dialog med dem om, er at praksisen for lønnsvedtak i etaten må endres. Det var viktig for meg at medlemmene fikk vite at jeg støttet reaksjonene deres, tok kontakt og fikk gjennomslag.
Jeg antar at Skolelederforbundet er fornøyd med resultatet av kontakten: Heretter skal fagforeningene involveres når lønn til administrativt ansatte fastsettes.
Aina Skjefstad Andersen, fylkesleder, Utdanningsforbundet Oslo
