Hvordan går det med barn som brått mister mor eller far?
Resultatene er entydige.
Forholdet mellom barn og foreldre er den første og som regel sterkeste relasjonen i et barns liv. Å miste mor eller far på grunn av selvmord, ulykker eller drap, såkalte ytre dødsårsaker, kan dermed påvirke barn og unge dypt.
Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging har gjennomført den første store landsomfattende undersøkelsen av barn og unge som har mistet en forelder grunnet ytre dødsårsaker. Vi har benyttet nasjonale registerdata for å undersøke hvordan det går med disse barna. Resultatene er entydige.
Brått og traumatisk
Vi sammenlignet personer som hadde opplevd å miste foreldre i selvmord, ulykker eller drap i barndom og ungdomstid, med dem som ikke hadde opplevd det. De etterlatte hadde betydelig høyere risiko for psykososiale problemer senere i livet.
- De etterlatte hadde 74 prosent høyere risiko for selvmord
- De hadde også 83 prosent høyere risiko for å motta sykehusbehandling etter å ha skadet seg selv med vilje
- De hadde en tredoblet risiko for å utvikle visse psykiske lidelser.
- 43 prosent av de etterlatte barna fullførte ikke videregående skole, sammenlignet med 33 prosent av dem som ikke hadde opplevd slikt brått og traumatisk tap av mor eller far.
Og her ligger nok mye av forklaringen: Slike dødsfall skjer brått og har ofte traumatisk virkning. De etterlatte barna opplever ofte søvnproblemer og konsentrasjonsvansker, tap av kontroll i en kaotisk situasjon og redusert selvtillit.
I tillegg må den økte risikoen for psykososiale vansker sees i sammenheng med en rekke faktorer som leder opp til og følger etter dødsfallet. Eksempler er lavere inntekt i husholdningen, arbeidsledighet og psykiske lidelser hos foreldrene. I tillegg kan det være dårligere samhold i familien både før og etter dødsfallet.
Foreldres selvmord verst for barna
Selv om etterlatte som hadde mistet en forelder på grunn av alle eksterne dødsårsaker, hadde økt risiko for senere problemer, viste våre resultater entydig at risikoen var høyest hos dem som hadde mistet foreldre i selvmord.
Fra tidligere forskning vet vi at etterlatte etter selvmord ofte opplever en mer kompleks og traumatisk sorg. De kan oppleve skyldfølelse, avvisning, sinne og grubling. Hvorfor tok pappa livet sitt? Kunne jeg ha stoppet det? Skulle jeg oppdaget faresignaler?
Selv om det har skjedd holdningsendringer i samfunnet, er selvmord fortsatt tabubelagt. De etterlatte kan oppleve skam, stigma og sosial isolering. Psykisk lidelse hos forelderen som tar livet sitt, kan også føre til en ustabil og usikker oppvekst for barna.
De etterlatte kan oppleve skam, stigma og sosial isolering
Mangelfull hjelp
Mange etterlatte familier rapporterer manglende og tilfeldig hjelp fra helse- og omsorgstjenestene i Norge. Hjelpen varierer ut fra hvor i landet man bor.
Regjeringen vedkjenner seg denne mangelfulle oppfølgingen i Handlingsplan for forebygging av selvmord for 2020–2025. De sier de vil «styrke tjenestenes arbeid med ivaretagelse og oppfølging av etterlatte».
Dette mener vi absolutt er på sin plass. Vi støtter regjeringens videre forslag om å vurdere behovet for å utarbeide standardiserte oppfølgingsløp for etterlatte etter selvmord.
Barn er sjelden i stand til å skaffe hjelp selv
Vi vil derimot se etterlatte i en større sammenheng. Derfor anbefaler vi at alle barn og ungdom som har mistet en forelder til selvmord, ulykker eller drap, rutinemessig tilbys oppfølging i primærhelsetjenesten.
Terskelen bør også være lav for å få hjelp fra spesialisthelsetjenesten. Men barn er sjelden i stand til å skaffe denne hjelpen selv.
Skolen har et spesielt ansvar
Fastleger, skolehelsetjenesten, helsestasjoner for barn og unge og familieverntjenesten bør alle ha kunnskap om den store påkjenningen det kan være å miste foreldre på grunn av ytre dødsårsaker. Slik kan de henvise dem som har store vansker, til spesialisthelsetjenesten.
Skolen har et spesielt ansvar som en viktig arena for barn og unge og bør være i stand til å tilrettelegge for denne sårbare gruppen. For å sikre skolegangen til de etterlatte bør skolen også tilby faglig oppfølging og tettere kommunikasjon med kontaktlærer.
Kontakt med organisasjoner som Leve (Landsforeningen for etterlatte ved selvmord) og deres ungdomsorganisasjon Unge Leve har også vist seg å være viktig for mange. Informasjon om slike organisasjoner bør alltid gis til etterlatte familier.
«Rådebank»: Skivebom om selvmord fra Aftenpostens journalist
Vi har fortsatt en vei å gå
For de fleste etterlatte barn og unge vil et løpende tilbud i primærhelsetjenesten og skolevesenet utgjøre den støtte og hjelp de trenger. Fordi risikoen er ekstra høy etter foreldres selvmord, bør derimot de som opplever dette, alltid tilbys videre oppfølging innen psykisk helsevern for barn og unge.
Vi vet at egne støttegrupper og intervensjonsprogrammer for selvmordsetterlatte kan være effektive behandlingsformer. Gode behandlingstilbud er dessuten utarbeidet for psykiske lidelser direkte relatert til tapsopplevelser, slik som behandling av forlenget sorgforstyrrelse og posttraumatisk stress.
Ettervirkningene av å miste en forelder grunnet en traumatisk dødsårsak er omfattende og langvarige. Dette må gjenspeiles i oppfølgingen som gis.
Ettervirkningene av å miste en forelder grunnet en traumatisk dødsårsak er omfattende og langvarige. Dette må gjenspeiles i oppfølgingen denne gruppen får. Hjelp og støtte må tilbys proaktivt siden de etterlatte kan være ute av stand til å oppsøke hjelp på egen hånd.
Etterlatte barn og unge trenger ofte hjelp på mange av livets arenaer – praktisk, psykisk, faglig og relasjonelt – hjelp som er tidlig, helhetlig og langvarig. Her har Norge fortsatt en vei å gå.
Red.anm.: To setninger er rettet etter publisering på grunn av en redigeringsfeil:
«74 prosent hadde høyere risiko for selvmord. 83 prosent hadde høyere risiko for å motta sykehusbehandling etter å ha skadet seg selv med vilje.»
Setningene er rettet til:
«De etterlatte hadde 74 prosent høyere risiko for selvmord. De hadde også 83 prosent høyere risiko for å motta sykehusbehandling etter å ha skadet seg selv med vilje.»
