Debatt

Ingstad hadde rett

  • Christian Keller

Strømberg, Finn Eirik

Frode Skarstein biter ukritisk på 50 år gamle konspirasjonsteorier som vi klarer oss godt uten.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Christian Keller privat

Frode Skarsteins Ingstad-biografi går langt i å nedvurdere Anne Stine Ingstads arkeologiske utgravning av norrøne tufter på Newfoundland. Skarstein må derfor tåle at hans arbeid gås etter i sømmene. Han strør fotnoter utover teksten, men de henvisningene jeg lett kan kontrollere inneholder mange feil. Da er antagelig feilprosenten like høy i resten.

Lette etter Vinland

Da den danske arkeologen Jørgen Meldgaard gjorde en forskningsreise for å lete etter Vinland på Newfoundland i 1956, fant han ingen norrøne spor. I ettertid hadde han samtaler med Helge Ingstad, som var interessert i samme område. Da Ingstad i 1961 offentliggjorde sitt funn av tufter, ble han angrepet av Meldgaards kollega Aage Roussell, som mente Ingstad tråkket inn på dansk forskningsområde.

Skarstein unnlater å fortelle om Roussells fortid som debattant under «Grønlandssaken» 30 år tidligere, hvor han argumenterte for Danmarks historiske rett til Grønland. Hans norske motstander var arkeologen A.W. Brøgger. Da Helge annonserte sitt funn, gjenopptok Roussell debatten, med ny motstander.

Insinuasjon

Skarstein insinuerer at Ingstad løy om sin oppdagelse av tuftene på L’Anse aux Meadows. Dette «beviser» han ved å hevde at skipet «Gould»s seilingsrute for september 1960 ikke passer med de anløpene Ingstad oppgir. Skarstein spekulerer på om at Ingstad må ha gått langs kysten. Men Ingstad skriver at tuftene ble funnet 30. juni. I september var han trygt tilbake i Norge.

Da utgravningene av tuftene startet i 1961, spredtes rykter om at Anne Stine Ingstads utgravning ikke var forsvarlig, det ble skumlet om planting av funn osv. Konspirasjonsteorier rundt viktige utgravninger er ikke uvanlig – det spesielle er at Skarstein henger seg på 50 år etter.

God forskningsetikk

Anne Stine Ingstad var opptatt av at hennes egne tolkninger av utgravningene skulle kunne kontrolleres en gang i fremtiden. I tråd med god forskningsetikk lot hun deler av hustuftene bli stående urørt. Men noen fikk det for seg at utgravningene måtte «kontrolleres». Hun ble derfor fortvilet da Parks Canada grov ut og fjernet de gjenstående delene av ruinene allerede før hun hadde fått publisert sin avhandling.

Skarstein skildrer fortvilelsen, men fatter ikke poenget; når han sår tvil om utgravningenes kvalitet, stadfester han behovet for å ettergrave tuftene med moderne analysemetoder.

Hadde man fulgt Anne Stine Ingstads plan, kunne vi ha foretatt en slik gravning nå. Men i sin iver etter å kontrollere, fjernet «Parks» siste rest av tuftene, slik at det ikke er noe igjen å analysere. Anne Stine hadde grunn til å fortvile.

Den norske arkeologen Arne Emil Christensen grov ut fire båtnaust. Skarstein vet å fortelle at «Parks» mener disse formasjonene ikke er menneskeskapte, og at de nå er fjernet fra alle oversiktsplaner. Når noen velger å gå imot en publisert tolkning av en lokalitet på verdensarvlisten, bør det begrunnes.

Det har ikke «Parks» gjort; gravningen deres er ikke engang skikkelig publisert. Ironisk nok er kanskje nausttuftene det eneste som kan sjekkes i ettertid, hvis ikke bølgene har tatt dem.

Skarstein kritiserer Ingstadene for at det blant gravingsmannskapene var flere ikke-arkeologer. Dette var helt vanlig – utgravningene på Bryggen i Bergen foregikk samtidig, med utstrakt bruk av sivilarbeidere. Skarstein er tilsvarende tilbakeholden med informasjon om de kvalifiserte forskerne som deltok, han syns det er viktigere å bruke plass på dem som ikke var forskere.

Han kan dessuten fortelle at da den islandske arkeologen Kristján Eldjárn grov ut en stein i gulvet på smien, var Helge Ingstad kjapt ute med å tolke steinen som en ambolt.

Triumferende forteller Skarstein at hverken Eldjárns eller «Parks»s arkeologer trodde dette var en ambolt. Skarstein burde ha sjekket med en spesialist på jernvinne: Ingstad skrev i sin dagbok at da de holdt en magnet ned mot slagget, ble den dekket av hundrevis av tynne små skiver. I dag er slike små skiver kjent som «hammerslag», de er resultat av smiing av jern. Helge Ingstad hadde rett.

Doktorgrad

Skarstein sier faderlig om Anne Stine Ingstads avhandling fra 1978: «Det er en vakker bok, innbundet og med fine illustrasjoner. Anne Stine Ingstad må ha vært ulidelig glad for å ha blitt ferdig med den». Han syns ikke det er nødvendig å fortelle at den ble godkjent til filosofisk doktorgrad.

Skarstein gir inntrykk av at L’Anse aux Meadows-utgravningen ikke holdt faglig mål. Det er feil. Han har ikke arkeologisk kompetanse, skjønner ikke prosessen, og biter derfor ukritisk på 50 år gamle konspirasjonsteorier som vi klarer oss godt uten.

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. NORGE

    I dragsuget av Helge Ingstads forlis

  2. DEBATT

    Meninger: Uten risiko for parkeringsbot, ingen bedring

  3. DEBATT

    Kjetil Rolness: Fafo har bedt meg om hjelp til å stoppe debatten om sin egen forskningsskandale

  4. DEBATT

    Meninger: Utdanningsdirektør Søgnen verdsetter ikke kritikk

  5. DEBATT

    Meninger: Vårrengjøringen i «miljøbyen» Oslo er katastrofal

  6. DEBATT

    Kort sagt, fredag 15. februar