Kort sagt, torsdag 4. februar
Fjerndiagnostisering av statsledere. Portforbud. Vaksineprioriteringer. Hjelp til sårbare barn. Her er dagens kortinnlegg.
Er statslederes personlighet tabu?
I kjølvannet av min kronikk i Aftenposten om ondartet narsissisme, lederskap, massepsykologi og Donald Trump, og en påfølgende kommentar av psykolog Jørgen Flor, har legeforeningens råd for legeetikk diskutert saken og uttalt at «leger bør ikke fjerndiagnostisere gjennom mediene».
En slik allmenn oppfordring kan man være enig i. Men er ikke den ganske malplassert i denne saken? Her dreier det seg om en diskusjon om noe som har rystet offentligheten over hele verden. Blant annet innbefatter det et destruktivt samspill mellom Donald Trumps personlighet og hans følgerskare. Det er av stor samfunnsmessig betydning at også psykologien i dette dramaet blir belyst. At fagfolk ikke skal kunne uttale seg om dette, blir for dumt.
Rådet for legeetikk henger seg opp i ordet «fjerndiagnostisering» og snakker om «anklager om psykisk sykdom». Mange leger plundrer dessverre med sykdomsbegrepet. Personlighet er ingen sykdom. Det er noe man langt på vei har moralsk ansvar for. Det er viktig for alle å forstå best mulig egen og andres personlighet. Og spesielt gjelder det destruktive personlighetstrekk hos personer som velger å påta seg viktige offentlige verv.
Sigmund Karterud, professor i psykiatri
Diktatur og portforbud
«Usaklighetsbeskyldninger hører til de hyppigste former for usaklighet», skrev Arne Næss i sin innføring i presiserings- og saklighetslære. Andreas Føllesdals antagelser om mistenkeliggjørende og stigmatiserende motiver i debatten om portforbud er irrelevante (Aftenposten 29. januar).
Utgangspunktet for diskusjonen av forholdet mellom diktatur og portforbud er listen over land i Justisdepartementets høringsnotat. Selv om Føllesdal ikke gir noen eksempler på hvilke andre land han har i tankene, kan han ha rett i at det finnes demokratiske land med diktaturfortid som ikke har gjeninnført portforbud. Det finnes dessuten demokratiske land uten diktaturfortid som i krise- og unntakstilstander har iverksatt illegitime tiltak mot innbyggerne, og som nettopp av den grunn ikke har villet gjenta dem senere.
Om det finnes land med diktaturfortid som har latt være å gjeninnføre portforbud som tvangstiltak mot egne borgere, er det selvfølgelig uproblematisk at Norge havner «i selskap med slike stater».
Vidar Halvorsen, professor, Universitetet i Oslo
Svada og misforståelse om vaksiner
Jeg la frem en beregning i Aftenposten 2. februar om gevinster ved å prioritere områder med mye smitte. Bent Høie ignorerer beregningen og svarer med svada og uriktigheter.
Her er to eksempler:
«Det er gruppene som har økt risiko for alvorlig forløp og død, som vil ha størst nytte av å være beskyttet mot covid-19.»
Uriktig. Nytten av vaksinering består i den risikoen som fjernes hos usmittede. Jeg anslo at denne nytten er ti ganger større for en 60-åring på Stovner enn for en 80-åring på Røros. Høie forholder seg ikke til anslaget.
«Skal en skjevfordeling ha effekt, må mange i risikogruppen vaksineres i områdene som prioriteres.»
Uriktig. For hver eneste vaksinering som omdirigeres fra en 80-åring på Røros til en 60-åring på Stovner, taper én person på Røros noe nytte, mens én person på Stovner vinner langt mer nytte.
Høies gjennomgående feil er at han ikke skiller mellom behandlingstiltak og forebyggende tiltak. Ved førstnevnte må det prioriteres blant syke etter risiko for alvorlig forløp. Ved sistnevnte må også smitterisiko tas hensyn til. Når Høie ser bort fra det, ofrer han manges liv og helse.
Erik Nord, professor emeritus i helseøkonomi og tidligere seniorforsker ved Folkehelseinstituttet
De sårbare barna trenger profesjonell hjelp
Kjære politikere, noe henger ikke helt på greip. Dere sier vi holder skolene åpne for å verne om de sårbare barna. Men selv om vi holder skolene åpne, så får ikke de sårbare barna noe mer hjelp. Det følger ikke med flere spesialpedagoger eller veiledere fra barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk og pedagogisk-psykologisk tjeneste i smitteveilederen til skolen.
Vi trenger flere hender! Flere profesjonelle til nettopp de sårbare barna. I et klasserom med 24 elever kan det være én lærer og én ufaglært assistent.
Assistenten følger eleven som utagerer. Samtidig er det to andre som også trenger tett oppfølging. Læreren står i limbo mellom å følge opp disse to, de faglige svake og eleven som gråter. For det blir utrygt med utageringer.
Læreren er spesialpedagog i det ene øyeblikket og klasseleder i det andre. Det blir stort sett brannslukking, og stigmatiseringen vokser. De sårbare trenger hjelp til å regulere seg, og det haster å hjelpe dem. Det er ikke sikkert de blir tatt inn i varmen når de forstyrrer undervisningen hver dag.
De sårbare barna trenger profesjonell hjelp. Vi ser dem allerede første skoledag. Etter en stund kan det henvises og observeres. Så kommer tverrfaglige møter, skjemaer, tiltak og ventetid før en altfor lang utredningsprosess er over. I mellomtiden står vi i det når vi opplever utageringer, blir truet og slått.
Samtidig skal vi møte barna med omsorg og tid, vi skal veilede, hjelpe og ikke minst lære bort. Da er ikke alt vi gjør etter undervisning, nevnt.
Poenget er at hvis vi skal klare alt dette, må de sårbare barna bli ivaretatt av fagkompetente folk. Noen assistenter er ordentlig gode, men disse barna fortjener kvalitet. Det må øremerkes penger til flere av de sårbare barna.
I dag er det kun et par sjeldne diagnoser som utløser økonomiske midler. Utfordringene vi står i, utløser ingenting. Dette går i dag på bekostning av de andre elevenes læring og trivsel og helsen til de ansatte.
Kjære politikere, det er på tide å våkne! De sårbare barna trenger profesjonell hjelp! Var ikke poenget at vi skulle verne om dem?
En kontaktlærer i Oslo-skolen
