Debatt

Hvordan bør vi forstå ekstremisme?

  • Christopher R. Fardan
    Christopher R. Fardan
    Politisk sosiolog, doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Manchester
Ti år etter 22. juli er ekstremisme et tema som stadig debatteres.

Mange får raskt assosiasjoner til voldshandlinger begått av terrorister. Det kan være problematisk.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I forbindelse med tiårsmarkeringen av 22. juli ser vi en oppblomstring av debatter om ekstremisme. Nylig har vi diskutert grensene for ytringsfrihet og hvordan vi skal snakke om ekstremt tankegods uten å mistenkeliggjøre meningsmotstandere. Vi har snakket om terrorfrykt og hvorvidt det endelige oppgjøret etter 22. juli er tatt.

Disse debattene er riktige og viktige. Likevel må vi ikke glemme de prinsipielle og begrepsmessige rammene for slike diskusjoner.

Dette er vesentlig. Det politiske oppgjøret blir krevende, om ikke umulig, dersom vi ikke kan enes om hva vi skal ta et oppgjør med.

Her er derfor et forsøk på å gå til kjernen i hvordan ekstremisme bør forstås.

Ekstremisme er mer enn vold og terror

Rent intuitivt vil de fleste ha en idé om hva som kjennetegner ekstremisme. Mange får raskt assosiasjoner til voldshandlinger begått av terrorister. De peker gjerne på konkrete eksempler som 11. september 2001 eller 22. juli 2011.

Hvert av de to nevnte tilfellene illustrerer det konseptuelle spennet i ekstremismen: Den kan være både religiøst (islamistisk) og politisk (nasjonalistisk) motivert.

Det virker imidlertid problematisk å legge til grunn handlinger, som vold og terror, når man skal definere ekstremisme. I en slik definisjon ville eksempelvis gjerningsmannen bak 22. juli ikke være ekstrem den 21. juli. Dét selv om han åpenbart var i besittelse av det samme ekstreme tankegodset i forkant av selve terrorhandlingene.

Dermed blir det noe illusorisk og prematurt å skille mellom ikkevoldelig og voldelig ekstremisme. Fravær av vold hos ekstremister kan nemlig være en midlertidig taktisk vurdering.

Med andre ord: Holdninger kan inspirere og føre til handlinger. Dette er én av årsakene til at PST ikke bare er opptatt av voldsgjerninger, men også hatefulle ytringer og trusler.

Ekstreme holdninger

Hvis vi aksepterer de svake sidene ved en handlingsmessig definisjon av ekstremisme, står vi igjen med det rent holdningsmessige.

Men hva er en ekstrem holdning eller ideologi?

Et nyttig startpunkt er å gå til kjernen av begrepet ved å se på ordets opprinnelse. Her ser vi at ordet «ekstrem» er avledet fra det latinske «extremus», som betyr «ytterst».

En ekstrem holdning referer altså til et ytterpunkt. Dette ytterpunktet må følgelig stå i forhold til noe. Hva som er ekstremt, avhenger derfor av hva vi definerer som ikke-ekstremt.

I politisk sammenheng omtales det ikke-ekstreme gjerne som sentrum. Ifølge terrorismeforskeren Alex P. Schmid er «ekstremister aldri demokrater».

Strider mot liberaldemokratiske ideer

Men hva betyr demokrati i denne sammenhengen? I et demokratisk system må «alle medlemmer betraktes som politisk likeverdige», mener demokratiforskeren Robert A. Dahl.

Det politiske sentrum kan dermed defineres med utgangspunkt i det liberale demokratiet. Det bygger på respekt for universelle menneskerettigheter og alle individers likeverd.

I helhet befinner alle partier på Stortinget seg innenfor disse rammene.

En ekstrem holdning strider grunnleggende mot liberaldemokratiske ideer.

Rent konkret innebærer dette blant annet å avvise prinsipper om rettsstat og folkesuverenitet. Dessuten innebærer det en motstand mot pluralisme og mangfold.

I tillegg er ekstremt tankegods ofte ensrettet, dogmatisk og autoritært. Det inkluderer gjerne å demonisere og dehumanisere motstandere. Dette skjer gjennom hatefulle ytringer, rasisme og konspirasjonsteorier.

Hvem skal beskyttes mot ekstremisme? Mennesker.

Ekstremisme handler likevel ikke bare om antidemokratiske og antiliberale holdninger.

Den amerikanske forskeren J.M. Berger mener ekstremisme innebærer troen på at en «godartet» inn-gruppe må handle fiendtlig mot en «ondartet» ut-gruppe. Handlingene er enten verbale eller fysiske.

For eksempel kan man se for seg ekstreme islamister som terroriserer vestlige «vantro». Eller ekstreme nasjonalister som ønsker å ekskludere muslimer, jøder eller ikke-hvite personer.

Det er hovedsakelig mennesker vi ønsker å beskytte mot ekstremisme. Dermed må ikke kritiske ytringer om politikk, religion og ideologi anses som uttrykk for ekstremisme.

Slik kritikk, for eksempel av islam, kan likevel bli ekstrem dersom den går inn for å frata muslimer demokratiske rettigheter, eller dersom den angriper muslimer som mennesker.

«Min frihet slutter der din begynner», sa John Locke. Dette gjelder selvsagt alle.

Å bekjempe ekstremisme forutsetter at vi klarer å identifisere essensen i alle former for ekstremt tankegods.

I sum innebærer dette ytringer som tar til orde for å undergrave eller skade mennesker, samt holdninger som på en ytterliggående måte avviker fra liberaldemokratiske prinsipper. Disse prinsippene inkluderer respekt for universelle menneskerettigheter og alle individers likeverd.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Ekstremisme
  2. 22. juli
  3. Terrorisme