Debatt

En norsk regitradisjon

  • Matias Armand Jordal

Matias Armand Jordal mener vi har en kollektiv forakt for (f.v.) Liv Ullmann, Petter Vennerød, Vibeke Løkkeberg, Svend Wam og Aune Sand. Foto: debatt

Er det likhetsprinsippet som har hindret oss i utvikle oss til en internasjonal filmnasjon?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Foto: Roald, Berit

Likhetstanke. Er det likhetstanken om at alle skal inkluderes og ingen skille seg ut, som hindrer regissører en langvarig karrière, fordi det strider mot vår korpsmentalitet å dyrke frem enere eller å tro at vi selv kan bli det? Er det forklaringen på vår kollektive forakt for Liv Ullmann, Vibeke Løkkeberg, Svend Wam og Petter Vennerød på 70— og 80-tallet, og Aune Sand på 90-tallet? Forklarer det også hvorfor filmskaper Anja Breien ble glemt?

Ignorert.

Anja Breien gjorde suksess både nasjonalt og internasjonalt med sine filmer på 70-tallet. Det er 13 år siden Breien sist lagde en spillefilm, Hustruer III (1996). Etter det ble det stille, fordi ingen ville støtte filmprosjektene hennes.

En av våre mest talentfulle filmskapere nå, i alle fall internasjonalt, er Joachim Trier, men også han ser ut til å bli ignorert. Trier fortalte under et seminar på Filmens Hus i fjor at han hadde fått drøssevis med tilbud fra USA og Europa etter Reprise, men kun hatt to samtaler med norske produsenter, som ikke hadde ført til noe.

Mislykket.

Det er lenge blitt satset mye på å styrke produsentstanden i Norge, noe som blant annet resulterte i en eksplosjon av debuterende regissører. En god idé hvis hensikten var å oppdage nye talenter. Men hvis man skal bedømme etter hvor mange av regissørene og produsentene som fortsatte samarbeidet, så var det en mislykket satsing. De av regissørene som fortsatte å lage film, brukte mange år og som oftest med en ny produsent.

Naive debutanter.

På denne tiden ble jeg selv spurt av en av Norges mest etablerte produsenter om å regissere en novellefilm. Da jeg ønsket å bruke Filmforbundet i kontraktsforhandlingene fikk jeg beskjed av produsenten om at jeg måtte passe meg. Han ga meg et ultimatum: Hvis ikke jeg møtte ham innen en time på nærmeste kafé og skrev under kontrakten, så gikk jobben til noen andre. I ettertid angret jeg på at jeg ga etter for presset, men jeg bet på.

Debutanter er lettere å ha med å gjøre fordi de er så sultne på å lage film. Denne praksisen fungerer muligens i et kort tidsperspektiv, men aldri i lengden. Jeg tror det er en av de viktigste årsakene til at vi har så få sterke fortellerstemmer i filmmiljøet.

Forbilledlig.

Både Sverige og Danmark har en helt annen regitradisjon, med støtteordninger som i mye større grad oppmuntrer til utvikling. Mitt inntrykk er at produsenter også har større kunnskap og ikke minst respekt for regifaget. I Norge kan det se ut som det motsatte har vært regelen. Men produsentene kan ikke få skylden alene. Hvis regissører godtar et dårlig arbeidsklima, er vi med å bygge oppunder ukulturen. Regiforbundet har et stort ansvar her.

Skammer seg.

Mitt inntrykk er at bransjen skammer seg litt over egen filmhistorie, og at vi ikke riktig klarer å kvitte oss med skamfølelsen over fortellertradisjonen fra 70-tallet. Dette er kanskje en av forklaringene på at Anja Breien er blitt ignorert, fordi hun tilhører denne tidsepoken. Det er ikke lett å bli klok på hva som ligger bak bransjens manglende evne til å ta vare på sine egne. Det er bransjen som har mest å tape på det, for hvem vil vel jobbe i en bransje hvor risikoen for å bli totalt ignorert etter fylte 50 år er så stor?

Etablerte får mest.

Filmfondet er i løpet av det siste året blitt mer bevisst det dårlige klimaet mellom regissører og produsenter. Fondet har satt i gang konkrete tiltak i form av stipender i et forsøk på å styrke regissørens posisjon. Det er et fint initiativ, men jeg setter spørsmålstegn ved hvem som prioriteres når stipend, som har til hensikt «å utvikle et langsiktig samarbeid om ett eller flere filmprosjekt», går til allerede godt etablerte konstellasjoner som Erik Poppe/ Finn Gjerdrum og Pål Sletaune/Turid Øversveen, som gjennom flere filmer allerede har bevist et «langsiktig samarbeid» som fungerer. I tillegg er disse regissørene og produsentene aksjonærer i sine produksjonsselskaper, noe som i seg selv burde være garanti nok for at de fortsetter sitt samarbeid.

Unik posisjon.

Kvaliteten på norsk film har hevet seg betraktelig de siste 20 årene. I resten av verden sliter filmbransjen økonomisk, mens vi aldri har hatt det bedre. Med så mye optimisme i miljøet burde tiden være moden til å utfordre vår dårlige selvfølelse og tillate oss selv å heve ambisjonsnivået.

Det er produsentene selv som må drive frem talentutviklingen, hvis ikke vil det neppe bære frukter. Filmfondet må gå foran og oppmuntre produsentene til å ha større visjoner, tørre å satse mer på originalitet og egenart.

Les mer om

  1. Debatt