Hellig krig i Ukraina?
Ukraina-krisen er ikke en religionskonflikt. Men uansett hvordan det utvikler seg, vil Putin og kirken fortsatt ha sammenfallende interesser.
Under overflaten av Ukraina-konflikten lurer en strid mellom to av verdens aller fremste kirkeledere, patriarkene av Moskva og Konstantinopel (Istanbul). Den er merkbar over hele den ortodokse kristne verden, men har Kyiv som omdreiningspunkt.
Uenighet om kirkelig overhøyhet over Ukraina gir den mektige russisk-ortodokse kirken og Russlands president Vladimir Putin sammenfallende interesser. Der Putin vil forsvare en russisk innflytelsessfære, er kirken opptatt av sitt «kanoniske territorium».
I sin tale mandag trakk Putin opp lange historiske linjer: «Ukraina er ... en uadskillelig del av vår egen historie, kultur og åndelige rom.»
Han minnet om at folket i Ukraina «i uminnelige tider» har sett på seg selv som russere og ortodokse kristne.
Utfordrer samhørigheten
I den mye omtalte artikkelen om russisk-ukrainske relasjoner fra juli i fjor trekker Putin linjer tusen år tilbake, til fortellingen om hvordan Russland ble kristnet. Det som mer enn noe forbinder de to landene, ifølge Putin, er russisk språk og russisk-ortodoks kristendom.
Dyrking av en selvstendig ukrainsk-ortodoks kirke utfordrer derfor samhørigheten mellom landene.
Det er nettopp spørsmålet om den ukrainske kirkens selvstendighet som har skapt splittelsen i den ortodokse verden. I 2019 lyktes Ukrainas daværende president Petro Porosjenko med å få patriark Bartolomeus av Konstantinopel til å erklære den nyopprettede ortodokse kirke i Ukraina som en selvstyrt kirke.
Det kan virke ubetydelig, men blant de ortodokse kirkene er anerkjennelse fra Konstantinopel gullstandarden for hva som regnes som en ekte kirke.
Putin vet å bruke konflikten
Patriarken av Moskva, Kirill, ble rasende. Han har kivet med Bartolomeus om innflytelse i den ortodokse verden i mange år. Bartolomeus’ handlinger var en direkte utfordring av den russiske innflytelsen i Ukraina.
Kirill svarte med å bryte kirkelig samarbeid med alle som anerkjenner den nye ukrainske kirken. Dermed er ortodokse biskoper over hele verden blitt tvunget til å velge side.
Samtidig pøser moskvapatriarkatet ut teologisk litteratur som forklarer hvordan den nye ukrainske kirken og de som støtter den, har satt seg utenfor det sanne kirkelige fellesskap og er «skismatikere».
Slik ble Kyiv og Ukraina befestet i hjertet av russisk-ortodoks identitet
Putin vet å bruke konflikten. For ham dreier det seg ikke om teologi og kirkerett, men om russisk identitet. Forestillingen som dyrkes, er at Russland ble kristnet ved «dåpen av Rus» i 988. Da valgte fyrst Vladimir av Kyiv den østlige kristendomsformen og lot seg døpe.
Selv om historien er annerledes og mindre voldelig, er Vladimir på sett og vis Russlands Hellige Olav, og Kyiv er deres Trondheim eller Stiklestad.
Hjertet av identiteten
Gorbatsjov begynte åpningen av samfunnet i andre halvdel av 1980-årene. Da var den russisk-ortodokse kirkens første store markering i offentligheten feiringen av tusenårsjubileet for «dåpen av Rus» i 1988.
Slik ble Kyiv og Ukraina befestet i hjertet av russisk-ortodoks identitet. Det sitter svært langt inne for den russiske kirken å gi slipp på dette symbolsk viktige området.
Ukraina-krisen er ikke en religionskonflikt, men uansett hvordan det utvikler seg, vil Putin og kirken fortsatt ha sammenfallende interesser.
Debattanten er også medforfatter av boken «Global Christianity – Current trends (2022)»
