Bankenes fortolkning av taushetsplikten må granskes

  • Kirsten Sandberg Natvig
    Kirsten Sandberg Natvig
    Enke
Kirsten Sandberg Natvig ble møtt med kaos og lite empati fra Skatteetaten og andre aktører etter at mannen døde. En kronikk hun skrev i Aftenposten, startet en debatt om dødsbo og etterlatte.

Hadde jeg kunnet få en liste over de stoppede betalingsforpliktelsene, ville livet mitt blitt mye lettere de første månedene etter at min mann døde.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mange har engasjert seg i dødsbosaken. Mangel på informasjon er blitt identifisert som noe flere etater ønsker å ta tak i. Dette er selvsagt velkomment. Men fremfor å lage en brosjyre som forbereder etterlatte på uoverkommelig byråkrati, uverdig og trakasserende kommunikasjon og stengte bankkonti, ville det være å foretrekke om de underliggende forholdene som skaper disse situasjonene, blir endret.

Banker, Skatteetaten med flere vil legge til et område i Altinn der de vil samle informasjon om avdødes formue, gjeld med mer. Når det her snakkes om gjeld, mener de lån avdøde hadde tatt opp. Å få banker til å opplyse om lån er ikke noe stort problem. Med fare for å gjenta meg selv, så er det den kortsiktige gjelden, den som skapes av at bankene sletter alle betalingsforpliktelser og stopper alle utbetalinger, som representerer et av de uoverkommelige problemene for etterlatte.

Skal de etterlatte betraktes som «uvedkommende»?

Med forbehold om at det er en usynlig undertekst jeg som ikke-jurist ikke kan forstå, er det ingenting i lovteksten om bankenes taushetsplikt (Forvaltningsloven 16-2) eller i forarbeidene til loven som tilsier at lovgiverne hadde sett for seg at bankene skulle oppføre seg slik de gjør. Paragrafens punkt én om taushetsplikt slår fast følgende: «Et finansforetak plikter å hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap til opplysninger om kunders og andres forretningsmessige eller personlige forhold ...»

Akkurat det er det vel ingen som vil si seg uenig i?

Jeg har lest og lest, men kan ikke finne noe sted at lovgiverne tenkte på at det var de etterlatte som skal betraktes som «uvedkommende»? Altså de som skal arve både den gjelden og den formuen som finansinstitusjonen forvalter, og som ender som ansvarlige for å betale alle de utbetalingene som banken sletter.

Gir ikke mening

Videre står det om taushetsplikt-paragrafen i punkt fem: «Taushetsplikten etter første ledd er ikke til hinder for utlevering av opplysninger i forbindelse med gjennomføring av betalingstransaksjoner ...»

Bankene våre har inngått avtaler med oss om å oppbevare pengene våre mot at de sørger for å betale regningene våre. Av hensyn til en komplisert arvelov og bankenes egen soliditet kan man kanskje forstå at de velger å stoppe utbetalinger når de får beskjed om at en kunde er død. At dette skal begrunnes i finansforvaltningslovens paragraf om taushetsplikt, gir derimot ikke mening.

Min manns bank ga meg uttrykkelig beskjed om at jeg ikke under noen omstendighet ville kunne få innsyn i de slettede betalingsforpliktelsene på grunn av bankens taushetsplikt.

Hadde jeg kunnet få en liste over de stoppede betalingsforpliktelsene, ville livet mitt blitt mye lettere de første månedene etter at min mann døde. Jeg vil oppfordre finanskomiteen, Finansdepartementet og Finanstilsynet til å bekrefte hvorvidt banker i dag opererer i tråd med det som har vært lovgivernes intensjon.