Debatt

Tyskernes «brente jords taktikk» i Nord-Norge fikk langsiktige politiske konsekvenser

  • Marcus Buck
    Førsteamanuensis i statsvitenskap, Universitetet i Tromsø
  • Joakim Aalmen Markussen
    Postdoktor i historie, Universitetet i Tromsø
  • Tor Midtbø
    Professor i sammenlignende politikk, Universitetet i Bergen
  • Jonas Stein
    Førsteamanuensis i statsvitenskap, Universitetet i Tromsø

Forskningsfunn skaper dystre fremtidsutsikter for Ukraina.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Nyhetsbrev Vil du ha tips om ukens beste debatter?

Høsten 1944 brente den tyske okkupasjonsmakten ned mesteparten av Nord-Troms og Finnmark. De menneskelige og materielle omkostningene av «Operasjon Nordlicht» var enorme. Som Kong Olav senere bemerket, var dette «den største katastrofen som har hendt oss».

Ødeleggelsene og den tyske operasjonen er godt dokumentert. Men inntil nå har de langsiktige politiske konsekvensene unngått systematisk analyse.

Vi har nylig fått publisert en forskningsartikkel i Tidsskrift for samfunnsforskning. Der har vi brukt et moderne kausalt design for å belyse hvordan nedbrenning har påvirket den politiske integrasjonen i de berørte kommunene.

Politisk mistillit

Vi finner markerte og langvarige effekter.

Etter 1945 falt både valgdeltagelsen og oppslutningen om Arbeiderpartiet i de nedbrente kommunene. Vi sammenlignet disse kommunene med resten av landet, men også med de andre nordnorske kommunene.

Vi observerer både en kortsiktig og mer langsiktig nedgang i valgdeltagelsen.

Den negative effekten for Arbeiderpartiet kommer på sin side først til syne utpå 1970-tallet.

Både de gjenlevende og deres etterkommere ser ut til å ha reagert på nedbrenningen i form av en generell politisk mistillit. Etter hvert har de også fått en mer konkret mistillit mot det statsbærende Arbeiderpartiet.

Effektene kan tilskrives de umiddelbare skadene som nedbrenningen og evakueringen påførte mennesker og infrastruktur. Men den påfølgende politiske håndteringen av krisen kan også ha hatt betydning.

Ødeleggelse av liv, infrastruktur og institusjoner tømmer samfunn for ressurser og energi og fremmer passivitet og apati

En egen konfliktlinje i Nord-Norge

Vår hypotese er at nedbrenningen og tvangsevakueringen bidro til å koble de berørte områdene fra den norske statsbyggingsprosessen.

De kortsiktige effektene av nedbrenning kan knyttes til praktiske utfordringer i et samfunn preget av oppløsning og manglende infrastruktur.

De mer langsiktige effektene kan gjenspeile gjenoppbyggingen og hvordan krisen og traumene påvirket det kollektive nasjonale minnet om andre verdenskrig.

Statsviteren Stein Rokkans modell for stats- og nasjonsbygging viser hvordan den nordnorske periferien ble mindre integrert i stats- og nasjonsbyggingsprosessen.

Rokkans analyser baserer seg imidlertid på en vel grovkornet definisjon av den nordnorske periferien: Det finnes tross alt klare periferier i periferien.

Nedbrenningen kan etter vårt syn ha skapt en egen konfliktlinje innenfor den nordnorske landsdelen. Integrasjonsprosessen blant de rammede kommunene fremstår som betydelig svakere enn i de andre nordnorske kommunene.

Finnmark og Nord-Troms ble trukket med i den sentralstyrte gjenreisningen av Nord-Norge. Likevel fikk lokalbefolkningens traumer liten plass i det sentralstyrte kollektive norske minnet om krigen. Først rundt 70-tallet ble det igjen mer oppmerksomhet om saken – og da som følge av påtrykk fra lokale krefter.

Stortingsvalg fra 1918 til 2017

Analysen skiller både mellom tiden før og etter nedbrenningen. I tillegg skilles det mellom kommuner som ble henholdsvis berørt og uberørt av nedbrenningen.

Dataene omfatter alle stortingsvalg fra 1918 til 2017. Vi anvender blant annet en såkalt syntetisk kontrollmetode. Der sammenlignes den faktiske utviklingen i Finnmark og Nord-Troms med hva den kunne ha vært (den kontrafaktiske utviklingen), dersom nedbrenningen ikke hadde funnet sted.

Ved å skille mellom kommunene som ble nedbrent og de som ikke ble det, ser vi tegn til en skillelinje som deler den nordnorske periferien i to. Den delen av Nord-Norge som unngikk tyskernes ødeleggelser, har hatt en politisk utvikling som i mye større grad er sammenfallende med den sørnorske utviklingen.

Vi kan selvfølgelig ikke utelukke at andre begivenheter har bidratt til å forme denne utviklingen. Ikke minst EF-striden i 1972. Den representerte et jordskjelv i norsk politikk og aktiverte en rekke latente sosiale skillelinjer. Men selv om geografi representerte én av disse skillelinjene, er det liten grunn til å anta at denne skillelinjen rammet de nedbrente kommunene annerledes enn for eksempel andre nordnorske kommuner.

Passivitet og apati

Forskjellene skal likevel ikke overdrives. Innbyggerne i de nedbrente kommunene stemmer stort sett ved valg, og oppslutningen om Arbeiderpartiet er fortsatt relativt høy.

Selve krigens omfang er nok avgjørende i så måte. Målt i antall tapte menneskeliv var tross alt effekten av den brente jords taktikk begrenset sammenlignet med kriger andre steder.

Bildet er ikke helt entydig. Men en rekke internasjonale studier viser at store kriger kan ha en betydelig negativ effekt på valgdeltagelse og politisk mobilisering.

Ødeleggelse av liv, infrastruktur og institusjoner tømmer samfunn for ressurser og energi og fremmer passivitet og apati.

Slike funn forklarer ikke bare fortiden, men bidrar også til å skape dystre fremtidsutsikter etter storkrigen i Ukraina.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Ulf Andenæs: Ukraina ble et av de mest hensynsløst ødelagte land i Europa gjennom 1900-tallet

Les mer om

  1. Krig
  2. Ukraina
  3. Andre verdenskrig
  4. Nord-Norge