Kritikken mot Amnesty kan ha vært lagt frem på sviktende grunnlag

  • Ingrid Vik
  • Vebjørn Horsfjord
Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har uttalt at Amnesty setter et feilaktig likhetstegn mellom Ukraina som offer og den russiske invasjonsmakten. Men myndighetene må kunne kritiseres, mener innleggsforfatterne.

Å kritisere enkelte sider ved Ukrainas krigføring er ikke å gå Putins, men folkeretten og demokratiets ærend.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Ukraina er under angrep fra en part som med all tydelighet viser at de ikke bryr seg om internasjonale lover for krig. I denne, som i alle moderne kriger, er det sivilbefolkningen som lider mest. Det viser ikke minst Amnesty Internationals mange rapporter fra slagmarken.

Siden 24. februar har organisasjonen gang på gang dokumentert og publisert massive brudd på folkeretten fra russisk side. Nå har de, i likhet med Human Rights Watch og FNs Menneskerettighetskontor, også anført kritiske punkter ved Ukrainas krigføring i en lang pressemelding 4. august.

Amnestys kritikk har høstet en storm av indignasjon, moralsk fordømmelse og kritiske anmerkninger fra profilerte samfunnsstemmer i Vesten, Norge inkludert. Kritikken fremføres under ulike overskrifter, fra folkerettslige til taktiske og moralske.

Rapporten bør imidlertid ikke ses som en trussel mot en samlet vestlig støtte til Ukraina i deres forsvarskrig, men snarere som en begrunnelse for den – om enn indirekte. Støtten til Ukraina er også et forsvar for noen grunnleggende verdier. Verdier som Amnesty vokter både gjennom den aktuelle rapporten og i sitt øvrige arbeid.

Amnesty er på ingen måte hevet over kritikk, heller ikke i denne saken. Men vi stiller spørsmål ved om deler av kritikken har vært fremført på sviktende grunnlag.

Les også

Folkerettseksperter kritiske til Amnestys Ukraina-rapport

Her er noen av grunnene:

1. Falsk balanse?

Amnesty har levert en serie rapporter som dokumenterer russiske folkerettsbrudd og krigsforbrytelser i Ukraina. Også i den aktuelle rapporten sier Amnesty utvetydig at Russland er aggressor, og at feil på ukrainsk side ikke på noen måte legitimerer russiske overgrep. Man går ikke motpartens ærend ved å påpeke at det også gjøres feil på ukrainsk side.

2. Dårlig dokumentasjon?

Amnestys rapport er kort, og den inneholder få detaljer som kunne gitt offentligheten mulighet til å ettergå opplysningene. Amnesty har forklart at dette er for å unngå at russerne får sensitiv informasjon om ukrainske operasjoner. Rapporten inneholder imidlertid en redegjørelse for hvordan informasjon er samlet inn gjennom omfattende research på bakken over lang tid.

Kritikerne bør spørre seg: Stiller vi høyere krav til dokumentasjon i denne saken enn når kritikken rettes mot regimer vi ikke liker, og i tilfelle hvorfor? Er det objektive grunner – bortsett fra at man ikke liker innholdet – til å tro at Amnesty har gjort en dårligere jobb her enn de ellers gjør? Vi kan ikke se at slike er blitt lagt på bordet i annet enn spørsmåls form.

Man går ikke motpartens ærend ved å påpeke at det også gjøres feil på ukrainsk side

3. Dårlig folkerettsforståelse?

Krigens folkerett gir dem som forsvarer seg, rett til å operere blant sivile når det er nødvendig. Det er heller ikke alltid folkerettsbrudd om sivile blir satt i fare. Amnestys rapport bekrefter eksplisitt denne forståelsen av folkeretten. De sier at i noen konkrete tilfeller er risikoen for sivile blitt for stor i lys av at det fantes alternativer. Tilfellene er såpass mange at det kan kalles et mønster.

Det dreier seg hverken om bykrig eller kamper ved fronten, men posisjoner et stykke unna fronten. Noen av tilfellene handler om at den ukrainske hæren har tatt i bruk skoler hvor det ikke er undervisning. Kritikere har påpekt at krigens folkerett ikke har et spesifikt forbud mot dette (i motsetning til bruk av sykehus). Amnesty sier nøyaktig det samme, men mener altså at det i noen tilfeller har ført til uforholdsmessig risiko for sivile siden skolene ligger innimellom sivil bebyggelse.

Mye av kritikken som gjelder folkerett, synes å handle om at det er vanskelig å etterprøve de konkrete vurderingene Amnesty har gjort når det gjelder forholdsmessighet. Men da er vi tilbake i en diskusjon om faktum (som i punkt 2 over) snarere enn om forståelse av folkeretten.

4. Ikke riktig tidspunkt?

Mange hevder at tidspunktet for rapporten var feil. Det har vært vanskelig å finne konkrete argumenter for hvorfor, med mindre det handler om å vente til krigen er over. Amnestys formål med rapporten er å påvirke Ukrainas krigføring og i beste fall spare sivile liv. En rapport etter krigen har liten hensikt.

Rapporten kunne ikke vente til etter krigen, men den kunne ventet noen dager

5. Russisk propaganda?

Alt som skaper debatt blant dem som støtter Ukraina, kan brukes i russisk propaganda. Både Amnesty og de som kritiserer dem, kan altså bli utnyttet av Russland slik tilfellet er med all annen diskusjon om krigen og støtten til den.

Men nettopp dette siste punktet rører ved kjernen av grunnen til å støtte Ukraina. Det handler om å forsvare verdier som i dagens situasjon står i kontrast til det Russland praktiserer. Det handler blant annet om menneskers rettigheter på alle sider av en konflikt, om en forpliktelse til sannhet heller enn falske nyheter, om en pågående åpen samtale i samfunnet om viktige spørsmål, og om et system der myndighetene kan kritiseres og holdes ansvarlig hvis de gjør feil.

Så vidt vi kan se, gjenstår én tungtveiende innvending på et punkt der Amnesty enten bør svare eller beklage: Ukrainske myndigheter fikk visstnok fire døgn på seg til å svare på spørsmål og kritikk på konkrete punkter før rapporten ble publisert. Det er for knapt i den situasjonen landet og myndighetene er i.

Rapporten kunne ikke vente til etter krigen, men den kunne ventet noen dager. Det ville gitt ukrainske myndigheter en mulighet til å møte kritikken på en mer konstruktiv måte.