Debatt

Kort sagt, 22. mars

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Sanksjoner mot Russland. Her er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jo, erfaringer fra sanksjonshistorien er relevante

Lars Rowe skriver i et svar til meg at tilfellet Venezuela ikke er relevant når vi snakker om Russland. Jeg understreket i mitt innlegg at Russland ikke er Venezuela, og at det å stoppe en angrepskrig ikke er det samme som å søke regimeskifte, som var målet i Venezuela.

Rowe påpeker at Vladimir Putin ikke kommer til å bli presset til å trekke seg ut av Ukraina. Så lenge han sitter ved makten, kommer han til å utgjøre en eksistensiell trussel. Det eneste som kan fjerne den, er å fjerne ham. Målet må med andre ord være regimeskifte i Russland, som det var i Venezuela.

Da må det være relevant å se på hva slags erfaringer vi har med å bruke sanksjoner for å presse frem et regimeskifte.

Erfaringene fra Venezuela viser at sanksjonene styrket snarere enn å svekke president Nicolás Maduro. Viktigere: De gjorde det ikke lettere å få innført demokratiske reformer. At én autokrat byttes ut med en annen, er ingen stor gevinst.

Venezuela føyer seg inn i rekken av mislykkede forsøk på å presse frem regimeskifte ved hjelp av sanksjoner. De har vært gjort mot langt svakere land enn Russland. Autoritære ledere har falt på grunn av kardinalfeil og overambisiøse planer og kriger. Sanksjoner har ofte gitt dem muligheten til å fremstå som nasjonens forsvarer mot utenlandsk aggresjon.

Rowe har et poeng når han hevder at Maduro i motsetning til Putin aldri har vært noen eksistensiell trussel for oss eller verdensfreden. Men kanskje nettopp fordi vi står overfor en eksistensiell trussel mot en verdensorden basert på demokratiske verdier, må vi bruke all tilgjengelig kunnskap om hvordan best å forsvare den.

Når aggressive land blir utsatt for sanksjoner, som de selv ser som en eksistensiell trussel, så svarer de gjerne med enda mer omfattende aggresjon. Vi har også sett at store land avskåret fra verdenshandel blir enda mer opptatte av å kontrollere sine naboland.

Rowe kritiserer også at jeg mener rettferdighetssans ikke er det beste kompasset for å velge sanksjoner. Jeg mener selvsagt ikke at man ikke skal gjøre det som står i vår makt for å stoppe krigen og stille Putin til ansvar. Men man må velge tiltak med omhu og ha en realistisk forventning til effektene av dem.

Historien gir grunn til å være mer bekymret for enn håpefull til resultatene av sanksjonene mot Russland. Men jeg har aldri håpet så inderlig på at jeg tar feil.

Benedicte Bull, professor, Senter for Utvikling og Miljø, Universitetet i Oslo


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Russland