Debatt

Kort sagt, onsdag 23. mars

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Offentlige søkerlister. Ukrainske soldater. Kollektiv skyld. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Naivt om offentlige søkerlister

Nina Riibe, administrerende direktør i Econa, mener at offentlige søkerlister skremmer bort gode kandidater (Aftenposten, 21. mars). Hun ignorerer at åpenhet dreier seg om tillit til beslutninger.

Søkerlistene gjør det mulig å drive offentlig kontroll av at det faktisk er den best kvalifiserte søkeren som får en jobb. Dette er ment å forhindre kameraderi.

Riibe mener åpenbart at mindre åpenhet er en fordel og vil stimulere gravende journalistikk. Det er virkelig naivt å tro at mer hemmelighold stimulerer demokratisk kontroll.

Når det er åpenhet om en søkerliste, kan det stilles informerte spørsmål om prosess og person – før en ansettelse gjennomføres. Da kan for eksempel uheldige bindinger og andre forhold bli kjent.

Riibe foreslår å erstatte åpne lister med anonymiserte lister over søkernes kompetanse. I mange tilfeller vil slik anonymisering være meningsløs. Skal man avdekke uheldige bindinger, må man kjenne søkernes identitet.

Forvaltning av offentlige midler forutsetter åpenhet. Det må de som søker lederjobber, forstå og akseptere.

Tron Strand, leder, Pressens offentlighetsutvalg


Hva med en krans i ukrainske farger på Vestre gravlund?

På Vestre gravlund i Oslo står et monument med inskripsjonen «Norge takker dere».

Monumentet består av en granittstatue som fremstiller en sovjetsoldat fra andre verdenskrig.

En tredjedel av soldatene og nesten halvparten av det øverste offiserskorps (generalene) i Sovjetunionens røde armé under krigen var ukrainere. Det gjaldt også sammensetningen av Det 61. marineinfanteriregiment, som beseiret de tyske styrkene ved Litsa-Kirkenes-fronten.

I over 30 år har vi nå opplevet at Russland har tatt eneæren for Den Røde armés seire under krigen. Men monumentet på Vestre Gravlund er ikke en takk fra Norge til dagens eller fortidens Russland – det er en takk til de sovjetiske (inkludert de ukrainske) soldatene som ga sitt liv i den felles strid som også medførte Norges frigjøring fra nazi-åket.

I dagens situasjon burde det kanskje være på tide å markere dette på passende måte, for eksempel med en blomsterkvast eller krans i de ukrainske farger på monumentet over de falne sovjetsoldatene?

Odd Gunnar Skagestad, Oslo


Om kollektiv skyld

I et innlegg i Aftenposten 16. mars skriver Tore Nedrebø at dagens russere er «like kollektivt ansvarlege for Putins invasjonar som den tidas tyskarar var for Hitlers invasjonar før og under andre verdskrigen. Å fråskriva russarane kollektiv skuld kan hindra dei i ta eit oppgjer med nasjonalisme og krigsbrotverk etter krigen slik tyskarane gjorde».

Jeg forstår at Nedrebø ikke snakker om strafferettslig ansvar for russere. Jeg har imidlertid et generelt perspektiv på kollektiv skyld.

Historien viser at det er grunn til å utvise varsomhet i omgang med forestillinger om kollektiv skyld.

Verdens alvorligste forbrytelseskategori, folkemord, er basert nettopp på det kollektive. Folkemord innebærer utryddelse av et kollektiv, kun basert på ofrenes tilhørighet i en gruppe.

Hvis det i etterkant av et folkemord gis næring til forestillinger om en spesiell folkegruppe var de skyldige, kan det i verste fall være første steg på vei til det neste folkemordet.

Da vinnerne av annen verdenskrig etablerte krigsforbrytertribunalet i Nürnberg, var en av begrunnelsene at individuell straffeforfølgning av krigsforbrytere ville motvirke forestillinger om at tyskere flest var ansvarlige for Hitlers gjerninger.

Det var avgjørende å plassere det strafferettslige ansvaret hos den eller de personene som hadde begått handlingene, ikke hos alle med samme etnisitet.

Amerikanernes aktor i tribunalet beskriver dette i boken «The Anatomy of the Nuremberg Trials». Poenget med å plassere skyld hos det skyldige individet, og ikke hos en folkegruppe, var nettopp å bryte den onde sirkelen av kollektiv skyld.

Dehumaniseringen av individer basert på etnisitet, som hadde kulminert i blant annet drapene på seks millioner jøder, skulle ikke føre til at tyskerne som folk ble tillagt kollektivt ansvar for dette. Det var for å hindre overgrep basert utelukkende på etnisitet at man straffeforfulgte dem som satt med ansvaret.

Dette er en av hovedgrunnene til at dette rettsoppgjøret, som var «seierherrenes justis», likevel var et siviliserende prosjekt.
Gro Nystuen, dr.juris, assisterende direktør ved Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM)


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Nyhetsbrev Vil du ha tips om ukens beste debatter?

Les mer om

  1. Kort sagt