Vi brukte over et år på dugnader for å få råd til cup. Få av spillerne kunne betale selv.

  • Trine Vollan
    Trine Vollan
Vi får A- og B-lag i det som egentlig er blant de minst ressurskrevende idrettene som finnes, skriver Trine Vollan.

Ulike økonomiske forutsetninger skaper store skiller i barne- og ungdomsfotballen.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Jeg har vært lagleder for to årganger gutter i en fotballklubb på østkanten av Oslo. Én av sønnene mine byttet etter hvert til en vestkantklubb for å spille fotball på høyere nivå. Derfor føler jeg meg berettiget til å mene noe om forskjellene mellom rike og fattige klubber, mellom rike og fattige foreldre, mellom øst og vest.

For det handler ikke bare om at fotballen er blitt for dyr. Det handler også om at ulike økonomiske forutsetninger skaper store skiller i barne- og ungdomsfotballen.

Som lagleder på østkanten brukte jeg og noen få andre ildsjeler over et år på dugnader og arrangementer for å spare opp nok penger til å delta på en fotballcup i Tønsberg, uten egenandel. Noe annet hadde ikke vært mulig. Få av spillerne hadde råd til å betale selv.

Og vi greide det. Vi reiste med 30 spillere til cup med to overnattinger og matservering i en idrettshall. Det var en stor opplevelse for alle. Mange hadde ikke vært andre steder i Norge.

Dunjakker, sjåfører og heiagjeng

Da yngstemann byttet til en større og sterkere klubb, var forskjellen mer enn merkbar. Treningsavgiften er i en helt annen divisjon. De hadde fulltidsansatte trenere, og det var krav om å stille i fullt klubbtøy på trening fra første dag.

Så skulle guttene på cup i Danmark. «Vi har lyst til å bo på hotell denne gangen, vennligst vipps 3400 kroner innen fredag.»

Ingen dugnad, ikke sokke- eller kakesalg, bare hard valuta. Alt fungerer knirkefritt, det er orden i rekkene og proft i alle ledd. Spillerne blir dermed gode, og laget hevder seg.

Og før overgangen: Vi så det allerede da ungene var 12–13 år gamle. De økonomisk velstående klubbene kom til kamp, mors- og farssterke, med trenerteam i lange dunjakker, sjåfører og heiagjeng. Guttene var godt forberedt, med like bager og i like overtrekksdrakter.

Vi tok trikk, buss og T-bane på kryss og tvers av hele fotballkretsen. Biler, sjåfører og støtteapparat var mangelvare.

Vi slet også med å få spillerne til å skaffe seg riktig kampantrekk, shorts og strømper i riktige farger. Mange kom i klær og sko de hadde arvet. De hadde ikke råd til å kjøpe nytt. Det er klart sånt skaper klasseskiller.

Det gjør noe med ungdommene å stå med fargerike strømper og skrinne tribuner og se de velstående klubbene toge inn. Noen klubber har ressurser i alle ledd, mens andre er prisgitt noen idealistiske lagledere og energiske, selvoppofrende trenere. De må ringe og vekke spillerne og minne om trening, at det snart er kamp, trikken går om ti minutter!

Hva er løsningen?

På sikt trengs det selvfølgelig mer involvering, mer engasjement blant foreldrene, i alle lag. Bedre økonomi er det derimot vanskelig å bestille. Og for dem som står midt i det, her og nå, gjelder det å få det til å fungere fra dag til dag.

Da trengs det mer ressurser. Både økonomiske og menneskelige.

Mer penger til å kjøpe sokker, sportstape, bussbilletter, penger til å arrangere noe sosialt i ny og ne, til å kunne reise på cup.

Det trengs penger til å betale de unge, idealistiske trenerne (ikke alle klubber har foreldre å ta av her heller). Og det trengs mer folk. Der det ikke finnes et naturlig støtteapparat, trengs det hjelp til å skape et. Gjerne i form av kommunale ungdomsarbeidere og gjerne et samarbeid med nærskolenes miljøarbeidere.

For et fotballag er en sosial arena med sine utfordringer. Skole og fritid henger sammen. Det er mange unge som TRENGER fotballen.

I klubber med dårlig foreldreøkonomi er det rett og slett behov for hjelp og flere ressurser. Vi må demme opp mot de store forskjellene som råder i byen vår, og unngå at enkelte lag blir haltende etter. For som det er nå, er det mange lag som ikke har sjans til å hevde seg i konkurransen mot lagene med solid økonomi, foreldreøkonomi og -engasjement.

Vi får A- og B-lag i det som egentlig er blant de minst ressurskrevende idrettene som finnes.