Ordningen mot høye strømpriser kan lette manges bekymringer
Den kan innføres raskt og går rett på det som er belastende for folk.
Krisepakken mot høye strømpriser er en dårlig idé, skriver Kjetil Bjorvatn i Aftenposten 16. desember. Professoren er kritisk til den nå vedtatte ordningen for å dempe virkningene av de høye strømprisene.
Bjorvatn hevder at ordningen er dårlig miljøpolitikk fordi folk vil endre adferd, og motivasjonen til å spare strøm vil gå ned. Folk vil da bruke mer strøm, og strømprisen vil igjen gå opp.
Jeg skal ikke argumentere for eller imot en ordning som sådan, eller kommentere på terskler, satser og tak. Alt dette er politiske vurderinger. Men jeg vil si litt om de praktiske sidene ved ordningen.
Sterke prissignaler
La oss ta det med adferdsendringer, eller priselastisitet, først. Priselastisiteten for strømforbruk er lav blant husholdninger på kort sikt. Folk i Norge trenger å bruke en del strøm, særlig vinterstid.
Vi kjenner ikke priselastisiteten ved priser på dette høye nivået, for vi har aldri vært her før. Men vi vet at husholdningene nå gjennom flere måneder har opplevd høyere strømpriser enn noen gang før.
Mange har fått tusenvis av kroner i månedlige ekstrautgifter. Det er derfor rimelig å anta at de fleste adferdsendringer for å spare strøm allerede er gjennomført, og at rest-elastisiteten er svært lav.
Norske husholdninger vil fremdeles stå overfor sterkere prissignaler enn de noen gang før har opplevd. Det virker lite sannsynlig at folk vil fyre for kråkene om strømprisen blir for eksempel 110 øre pr. kilowattime (kWt) pluss avgifter og merverdiavgift, og ikke 150 øre pr. kWt.
Dessuten vet man ikke om ordningen vil gjelde den måneden, før måneden er over. Ordningen trer bare i kraft dersom gjennomsnittet av alle timesprisene den måneden viste seg (ex post, altså i ettertid) å bli høyere enn terskelverdien på 70 øre pr. kWt. Dette bidrar også til å vedlikeholde incentivene til å spare strøm.
Vil ordningen øke strømprisen? Nei, om den ikke endrer folks adferd, vil den ikke det.
Ikke-perfekte alternativer
Bjorvatn hevder at en kontantbetaling frikoblet faktisk forbruk ville vært bedre. Ut fra alminnelig økonomisk teori er det lett å være enig i det. Men i praksis er det ikke så opplagt.
Burde betalingen da tilpasses små energieffektive leiligheter i byer, eller større boliger i kalde deler av landet? Velger man det første, vil man underkompensere. Velger man det andre, vil man overkompensere.
Burde betalingen skje individuelt eller på husholdningsnivå? Burde den kobles til inntekt? Lik for hele landet eller variere med landsdel? Husholdninger er svært ulike, i størrelse, bosted og inntekt, og strømprisene varierer. Man hadde fort endt opp med en kompleks og kontroversiell ordning, og da var man like langt.
I utforming av støtteordninger må man i praksis velge mellom ikke-perfekte alternativer. Denne ordningen er lett å forstå, den kan innføres raskt, og den går rett på det som er belastende for folk, nemlig strømregningen. Den trer dessuten først trer i kraft dersom strømprisene er høye over tid i det prisområdet der husholdningen bor.
Skulle strømprisene bli virkelig høye utover vinteren, tar staten halve regningen hele veien oppover. Det alene letter nok en del bekymringer i mange husholdninger.
