Debatt

Kort sagt, onsdag 30. august

  • Redaksjonen

Dagens kortinnlegg tar for seg skjønnsmessig billettkontroll, SFO/Aktivitetsskole, radikalisering, spesialisthelsetjenesten og uverdig om pelsdyrhold

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Forskjellsbehandling i Ruter

Uanmeldte billettkontroller er det verste ved å reise kollektivt. Jeg får alltid hjertebank: Har jeg glemt lommeboken? Er kortet riktig validert? Har mobilen strøm?

Denne billettkontroll-noiaen har ikke min sønn opparbeidet seg. Han var nylig frivillig på Øyafestivalen. I ruterappen hadde han 2–4 billetter kjøpt hver dag en hel uke inntil han fikk seg et reisekort med fire forhåndsbetalte døgn. Da han møtte kontrollørene var kortet gått ut for en time siden.

Avisoppslag tyder på at Ruters kontrollører er blitt mer humane, og det stemmer nok. I alle fall når de møter ressurssterke voksne. Hadja Tajik slapp gebyr fordi hun kunne vise til en historikk med mange kjøpte billetter. Journalist Hanna Sikkeland forteller at kontrollørene lot henne fornye månedsbilletten selv om den var gått ut et døgn tidligere, og journalist Andreas Brattholm opplevde det samme; nåde gikk for rett selv om kortet var gått ut. Brattholm konkluderer i en kommentar: «Problemet med ethvert skjønn er at det åpner for forskjellsbehandling. En aviskommentators eller stortingspolitikers takknemlighet tar seg dårlig ut hvis en 17-åring eller noen litt mindre velfriserte opplever motsatt utfall i tilsvarende situasjon.»
Min sønn er mest opprørt over at han må betale to hundre kroner ekstra fordi han manglet penger på bankkortet. Han klaget, men fikk avslag hos Ruter sin «serviceavdeling». Ruter bør få lik kundebehandlingen overfor stortingspolitikere/journalister og ungdom. Og – skal man endre seg i en mer human retning bør man starte med pengeløs ungdom.

Nå har i alle fall min sønn blitt like paranoid som meg når det gjelder billettkontroller, ned til hvert minste minutt.

Aina Johnsen, Drammen


Læring og aktivitet etter skoletid

Pedagog Lillian Gran peker i Aftenposten 22. august på at mange barn føler seg utrygge i overgangen fra barnehage til skolefritidsordning og skole. Hun mener mange kommuner organiserer SFO som et «venterom». Vi i Arbeiderpartiet ønsker å erstatte den tradisjonelle skolefritidsordningen med en nasjonal aktivitetsskole (AKS) med krav til innhold og kvalitet. Men det skjer ikke så lenge Høyre styrer skolen og vi har en kunnskapsminister som mener det er helt greit at SFO kun er et «fritidstilbud».

I Oslo har Arbeiderpartiet for lengst tatt et endelig oppgjør med skolefritidsordningen. Vår nye aktivitetsskole har på ett år blitt gratis ved 57 skoler og er nå en forlenget del av skolen for tusenvis av elever. Elevene møter de samme temaene som i skolen, men de jobber med dem på andre og nye måter. Da forsterkes læringen og vi får mer motiverte elever. AKS har i tillegg tett samarbeid med idrett og frivillige aktører om aktiviteter og er også del av en egen forpliktende standard for hvordan overgangen skal være fra barnehage til skole.

Mens Høyre fortsatt ser på SFO som et «oppbevaringstilbud» ser Arbeiderpartiet på aktivitetsskolen som tidlig innsats i praksis. Det er synd at Regjeringen ikke har ambisjoner for barna også etter vanlig skoletid.

Tone Tellevik Dahl (Ap), byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo


Bør belyses

Ottar Hellevik kommenterer et oppslag i NRK Dagsrevyen og en NUPI-måling. Vår meningsmåling handler primært om nordmenn og utenrikspolitikk. Undersøkelsen viste at mange velgere er opptatt av utenrikspolitikk, og de mener utenrikspolitikk bør spille rolle i valgkampen.

I samme undersøkelse mente en av fire at den sikkerhetspolitiske trusselen mot Norge er høy. Velgerne var bekymret for mange trusler, blant annet cyberangrep, terror og IS, og klimaendringer. Ved å bryte ned data i ulike velgergrupper fant vi et klart mønster: Velgerne vurderer det sikkerhetspolitiske trusselnivået mot Norge nokså ulikt, og de fremhever også ulike typer trusler. Variasjonene følger i noen grad partipreferansene.

Det er vanskelig å måle folks opplevelser av trusler. Disse resultatene gir derfor ikke noe godt grunnlag for å si noe systematisk om de enkelte truslene. I egen omtale av data har vi tatt hensyn til de metodiske utfordringene, og vi har ikke i nevneverdig grad gått inn på de enkelte trusler. At NRK valgte annerledes, og fremhevet at mange nordmenn vurderer flyktninger og migranter som en trussel, var NRKs beslutning.
Jeg håper at Hellevik har rett når han sier at nordmenn er i ferd med å bli mer tolerante overfor innvandrere og migranter. En undersøkelse i ti europeiske land viste imidlertid at et flertall i disse landene mente at flyktninger øker sannsynligheten for terrorisme (Pew Research Center, June, 2016, Europeans Face the World Divided). Det er derimot lite som tyder på at det faktisk er en slik sammenheng.

Europols terrorrapport viste at de fleste av 142 terrorangrep i Europa i 2016 ble utført av høyre- og venstreradikale, og separatister, mens 13 var knyttet til jihadisme. Terroristene hadde ulik bakgrunn, noen var europeiske statsborgere, noen hadde bodd lenge i Europa, og noen hadde kommet utenfra. Dersom nordmenns holdninger er like de vi finner i Europa, og møter medmennesker med uberettiget frykt, skepsis og mistanke, er det uheldig og det bør belyses.

Ulf Sverdrup

direktør, Norsk Utenrikspolitisk Institutt


På tide med alternative forklaringer til «radikalisering»

Kloke tanker fra El-Baghdadi i Aftenposten søndag 27. august, men legger man denne definisjonen til grunn, har mange av oss opplevd å bli radikalisert en eller annen gang, for eksempel på en kristen påskeleir eller da man var med og spilte fotballkamp mot fiendelaget.

Det mest interessante med definisjonen er betydningen av inn- og utgruppe. Samtidig er det min oppfatning at begrepet er i ferd med å miste noe av sin verdi, siden det er så mange unntak og alternative forklaringer, som for eksempel manipulasjon, og at ikke alle som går gjennom en radikaliseringsprosess blir voldelige. Det vi kaller radikalisering er ofte i mangel av gode psykologiske forklaringer.

Noen av dem som har bidratt mest til forståelsen av radikalisering til politisk vold de senere årene er sosialpsykologene Clark McCauly og Sophia Moskalenko. I boken Friction legger de frem 12 psykologiske mekanismer som virker radikaliserende på individ og gruppe, så de er villige til å bruke politisk vold. Dette er ikke ukjente størrelser, de fleste er kjent som; hat, kjærlighet, martyrskapet, opplevelse av å være offer, for å nevne noen. I tillegg gjelder de uavhengig av religion og tid.

Det største problemet med radikalisering som forklaring er at det er blitt en modell med konkrete stadier som skal passe inn for alle som er blitt terrorister, nesten som en form for magi. Mennesker har også en vilje, og tar ofte, delvis selvstendige valg. Etter de nylige terrorangrepene i Spania, er det mange som spør seg hvordan kunne de unge mennene bli radikalisert så fort? Et svar ser ut til å være systematisk manipulasjon.

Psykologer som er spesialisert på området forklarer hvordan dette ofte gjøres av ledere innen kulter og sekter. Dette er nok et eksempel at nå er det på tide å søke andre forklaringer på «radikalisering» og se hvert tilfelle for seg. Det er ikke sånn at radikaliserings-begrepet er helt feilslått. Gjennom den sosiologiske modellen som Quintan Wiktorowicz lanserte, er vi blitt mer bevisst på psykologien og gruppeprosessene i rekrutteringsstadiet. Derfor kan vi ta med oss det beste fra disse modellene og gå videre.

Atle Mesøy, daglig leder i U-Turn


Faglige hensyn veier tyngst

To kronikker i Aftenposten 16. og 21. august problematiserer ISF-ordningen (innsatsstyrt finansiering), som er en del av finansieringssystemet for spesialisthelsetjenesten. Gjennom ISF gjøres deler av finansieringen avhengig av hvor mange og hva slags pasienter som mottar behandling. Pasientens behov skal bestemme hvilken behandling som velges, og det er vi trygge på at helsepersonell og ledere i tjenesten følger opp.

Finansieringen er ikke til hinder for dette. Finansieringssystemet innebærer at døgninstitusjonene innen psykisk helsevern er rammefinansiert, mens den polikliniske aktiviteten delvis er aktivitetsfinansiert. Slik har det vært siden 1980-tallet. Fra 2017 ble finansieringen av den polikliniske aktiviteten lagt om, men mesteparten av finansieringen er fortsatt rammefinansiering.

Det hevdes at ISF-ordningen kan føre til at pasienter utskrives for tidlig, men kommer kjapt tilbake. Dette er ikke relevant her, da innleggelser innen psykisk helsevern er rammefinansiert.

I ISF-ordningen er det lagt til rette for at særlig ressurskrevende tjenester samme dag kan gi høyere finansiering enn én enkelt konsultasjon. Telefonkonsultasjoner teller noe mindre enn fysiske konsultasjoner fordi kostnadene er lavere. Det er også lagt til rette for finansiering av oppsøkende tjenester. 2017 er et omleggingsår og forutsetningen er at samme aktivitetsnivå som i 2016 vil gi samme finansiering i 2017. Økonomien er derfor ikke truet.

Vi har tatt faglige hensyn ved omleggingen, og valg av diagnose eller tilstand påvirker ikke finansieringen. Systemet er relativt overordnet, med et stort innslag av rammefinansiering som gjør det mulig med gode prioriteringer. Sammen med helseforetak og fagmiljø arbeider vi med videre utvikling av ISF-ordningen. Målet er at finansieringen understøtter god pasientbehandling og tilgjengelighet til tjenestene.

Avdelingsdirektør Fredrik A.S.R. Hanssen og prosjektleder Eva Wensaas, Helsedirektoratet


Useriøse Dyrevernalliansen

Stiftelsen Dyrevernalliansen (DVA), har vanskeleg for å innsjå at dei har lidd nederlag i den grundige handsaminga og Stortingsvedtak om pelsdyrnæringas framtid. I Aftenposten 25. august bommar dei totalt på fakta, når dei hevdar at vi i vårt forrige innlegg skreiv at det er eit demokratisk problem at AUF vil avvikle pelsdyrhald. Fakta er at vi her skreiv at: «det er eit demokratisk problem at ekstreme «dyrevern»-krefter har nådd fram med sin propaganda, både om pelsdyr og anna husdyrhald!»

Vårt døme her var når AUF reknar pelsdyrhald som tortur av dyr, er det ein svært kunnskapslaus og uverdig retorikk.

Den mangeårige faglege handsaminga av pelsdyrnæringas framtid, resulterte i Stortingsmelding og vedtak i Stortinget om berekraftig utvikling, med sterk fagleg grunnlag.

DVA vil derimot ikkje innsjå dette, det er useriøst og syner liten respekt for vårt demokrati. Useriøsiteten til DVA kjem ofte tydeleg fram på deira FB-sider, der dei konsekvent samanlikar villrev i naturen med domestiserte gardsdyr.

Viss stiftelsen har håp om å oppnå ein status som seriøse dyrevernarar, burde dei kanskje arbeide meir mot alvorlege og reelle overgrep mot dyr, f.eks. med kjæledyr. Og kvar er DVA når tusenvis av husdyr lir av rovdyrangrep?

Jau, då høyrer ein berre at rovdyra skal vernast, og alle vedtak om forsvarleg forvalting for å behalde beitedyras velferd og tryggleik blir motarbeidd, på trass av dei store lidingane som skjer her. Slikt er både både absurd og useriøst av DVA.

Hege Brattebø, pelsdyrbonde med mink og Sigbjørn Kirkebøen, pelsdyrbonde med rev.



  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Skole og utdanning
  3. Radikalisering
  4. Ruter
  5. Oppvekst
  6. Dyrevern
  7. Psykisk helsevern