Debatt

Koronakrisen viser mangelen på bærekraft i hyttepolitikken | Bjørn P. Kaltenborn

  • Bjørn P. Kaltenborn

Hvor viktig er egentlig utbyggingen av fritidshus for distriktene, og hvem tjener på dette? spør innleggsforfatteren. Her fra Portør Brygge. Foto: Tone Georgsen

Lønner utbyggingen av fritidsboliger seg egentlig for et lokalsamfunn i det lange løp?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Koronakrisen har eksponert risiko, sårbarheter og kostnader i samfunnet som vi knapt har brydd oss om tidligere. Da regjeringen innførte forbud mot å overnatte på hytter utenfor egen bostedskommune, kom diskusjonen om utbygging av fritidseiendommer igjen på den politiske dagsorden.

Viktige spørsmål om effekter på samfunn og miljø på grunn av det store utbyggingstempoet de siste par tiårene har i realiteten vært fullstendig neglisjert av både lokale og sentrale myndigheter.

Bjørn P. Kaltenborn er seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning.

Det er mulig at det må en pandemi til og en kobling mot helse og beredskap for å ta et mer seriøst grep rundt spørsmålene om hva storstilt utbygging av fritidshus i utmark betyr for sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft – og hvilke politiske grep som nå trengs.

Det er mange grunnleggende spørsmål vi foreløpig har ingen eller altfor dårlige svar på.

Verdiskapningen forsvinner ut av bygda

Hvor viktig er egentlig utbyggingen av fritidshus for distriktene, og hvem tjener på dette?

Det er ingen tvil om at «hytteøkonomien» er stor. Dette er en omsetning på mange milliarder i året, og en del private aktører, som entreprenørselskaper og grunneiere, har slått seg stort opp.

Det lille vi har av forskning på dette området, tyder imidlertid på at fortjenestene er temmelig ulikt fordelt i de fleste lokalsamfunn og at mye av verdiskapningen forsvinner ut av bygda.

Eksempelet Trysil

Svært mange kommuner satser på volumbasert utbygging. Men er nå det så lurt? La oss se på eksempelet Trysil, som er Nordens største alpindestinasjon.

Selskapet Skistar selger heiskort for 285 millioner kroner årlig. I 2019 passerte kommunen én million kommersielle gjestedøgn og er dessuten Norges nest største hyttekommune.

Samtidig har antall innbyggere sunket fra 7500 til 6500, og kommunen troner øverst på listen over landets fattigste kommuner målt i gjennomsnittsinntekt pr. innbygger.

Pressen kalte budsjettmøtet sist høst for D-dagen, ettersom kommunen måtte kutte driftsbudsjettet med 50 millioner kroner. Så hvor blir det av verdiskapningen?

Trysilfjellet alpinsenter eies av det svenske selskapet SkiStar. Foto: Erik Johansen / NTB scanpix

Lønnsomt for lokalmiljøet?

Spørsmålet som få tør stille, er: Lønner utbyggingen av fritidsboliger seg egentlig for et lokalsamfunn i det lange løp? Går det på bekostning av annen næringsutvikling? Reduserer eller forsterker dette sosiale forskjeller lokalt?

Hvordan skal man få eksterne utbyggere til å betale for miljøkostnader – det vil si forbruket og privatisering av natur?

Man kan neppe hevde at utbyggingen av fritidshus er økonomisk bærekraftig hvis den ikke bidrar til å bygge opp stabile næringer i distriktene basert på lokale forutsetninger og styrker lokal sysselsetting innen flere næringer.

Og utviklingen er neppe sosialt og kulturelt bærekraftig hvis den forsterker sosiale og økonomiske forskjeller lokalt og/eller skaper spenninger og konflikter mellom lokalbefolkning og tilreisende. Ingen av disse spørsmålene har vi pr. i dag særlig gode svar på.

Minimalt med kunnskap

Spørsmålet om miljømessig bærekraft har vist seg nærmest umulig å få opp til reell politisk diskusjon.

Det store og foreløpig ubesvarte spørsmålet her er hva det økende arealbeslaget av utmark vil bety på lengre sikt for samlede miljøvirkninger, som tap av biodiversitet, fragmentering av leveområder for arter, forurensing, støy, energibruk og opplevelseskvaliteter i rekreasjon og fritid.

Siden det nesten aldri gjennomføres konsekvensanalyser ved utbygging av nye felt med fritidshus, har vi minimalt med kunnskap på dette området.

Les også

Hyttebyggingen har gått over alle støvleskaft | Bjørn P. Kaltenborn

Beredskapsmessig fornuftig?

Koronaviruset brakte en ny dimensjon inn i hyttedebatten.

Kanskje er det beredskaps- og sikkerhetsaspektene som skal få oss til å begynne å ta stilling til grunnleggende samfunnsmessige og miljømessige kostnader ved ekspansiv utbygging av fritidshus.

For eksempel, er det beredskapsmessig fornuftig eller kompliserende at folk spres over store områder under kriser?

Smittevern blir åpenbart en utfordring, men fritidsboliger kan også fungere som alternative oppholdssteder i vanskelige tider.

Men hvordan skal man organisere transport, kommunikasjon, matforsyning og andre nødvendige tjenester? Hva er aksepten i befolkning for sterke regulerende tiltak over tid, og hvilken rolle skal det offentlige ha?

Hardere skattlegging

Så langt har fokuset vært på smittevern. Her er det egentlig bare to løsninger dersom helsemessig krisehåndtering skal fungere når det gjelder store konsentrasjoner av fritidsboliger.

Et alternativ er å revidere helselovgivningen slik at folk kun har krav på helsetjenester i egen bostedskommune og dermed må komme seg hjem selv når de begynner å bli dårlige.

Den andre løsningen er å skattlegge fritidsboliger langt mer enn i dag, og så mye at midlene kan brukes til å ruste opp lokale beredskaps- og helsetjenester til et nivå hvor de kan håndtere større kriser. Det vil i praksis gjøre det temmelig kostbart å eie sekundærboliger i andre kommuner.

Kun fokus på forventede gevinster

Hovedgrunnen til at den storstilte utbyggingen av fritidshus i utmark de siste tiårene har utviklet seg i rekordtempo, er at politikere og andre beslutningstagere kun har fokusert på forventede gevinster og totalt neglisjert samfunnsmessige og miljømessige kostnader.

Vi er kommet til et punkt hvor vi må stille spørsmålet om det skal være fritt frem for å eie flere fritidsboliger rundt omkring i landet. Og mer fundamentalt – i hvilken grad vi kan fortsette å ha total valgfrihet i bruk av ferie og fritid i naturen.

Ikke minst må vi innse at vår livsførsel i fritiden har store kostnader utover vår egen privatøkonomi.

Vi må begynne å lage samfunnsregnskap på hva det koster samfunnet i form av tapt miljøkvalitet å bygge ned stadig flere kvadratkilometer med urørt natur hvert år, hva det koster å opprettholde et minimum av beredskap og helsetjenester i store hyttekommuner, hva det koster fellesskapet og klimaet at vi stadig bygger ut større veier for at folk skal komme enda raskere på hytta, og ikke minst hvordan utbyggere i større grad bør holdes ansvarlige for miljø- og samfunnskostnader.

Og disse regnestykkene må begynne å påvirke politikk og arealforvaltning.

  1. Les også

    Hytteutbygging raserer villmarken. Hvor lenge skal dette få fortsette? | Georg Fr. Rieber-Mohn

  2. Les også

    Ingen kan leve av urørt natur | Magne Akervold

  3. Les også

    Advarslene har vært forgjeves, hytteutbyggerne kan gni seg i hendene | Georg Fredrik Rieber-Mohn

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Hytteutbygging
  3. Naturvern
  4. Bærekraft
  5. Koronaviruset
  6. Debatt

Koronaviruset

  1. OSLOBY

    Annerledesbydelen: Fra Norges koronaversting til Oslos minst smittsomme bydel

  2. KRONIKK

    Eldre blir utrygge når omsorgstjenester digitaliseres

  3. NORGE

    Fortsatt stengt grense for enkelte

  4. VERDEN

    Tyske helsemyndigheter: Koronasituasjonen er svært alvorlig

  5. NORGE

    Reiste fra hjemlandet for å jobbe: Nå øker importen av viruset til Norge fra Polen kraftig

  6. NORGE

    Direkteblogg om korona