Kort sagt, tirsdag 5. mai
Permittering av kunstnere. Nord-Norgebanen. Lønnsforskjeller mellom kjønnene. Vindkraftforskning. Egentilvirket medisinsk utstyr. Dette er dagens kortinnlegg.
Har ikke parkert kunstnerne
Det blir feil å permittere kunstnerne, selve navet i kunstinstitusjonen, skriver skuespillerne Trine Wiggen, Geir Kvarme og Ola G. Furuseth i et debattinnlegg i Aftenposten 16. april om permitteringene i offentlig finansierte teaterinstitusjoner. Skuespillerne burde heller utfordres til å tenke kreativt, slik at institusjonene nå kan løse samfunnsoppdraget sitt på nye måter, mener de.
Og om dette er vi helt enige. Etterlatt inntrykk etter å ha lest skuespillernes innlegg, er at vi ikke har tilgjengelige skuespillerressurser på Nationaltheatret nå i koronatiden. Men dette er ikke tilfelle. Skuespillerne på Nationaltheatret er 70 prosent permittert. Det betyr at det nå sammenlagt er 19 årsverk i skuespillerstaben. Disse 19 årsverkene skal brukes til nettopp å jobbe kreativt i arbeid med forestillinger, digitale flater og for å holde fagkompetansen ved like.
Selvfølgelig skulle jeg ønske at vi slapp å permittere, både kunstnere og andre ansatte. Men det ville være uansvarlig ledelse å tappe teaterets økonomi – og det i en tid før Nationaltheatret skal rehabiliteres. I hele fem år skal vi jobbe utenfor huset, men hvor? Ingen vedtak er gjort, og vår bekymring handler mye om å finne en erstatning for Hovedscenen, som sørger for 70 prosent av publikum og inntekter. I en usikker situasjon er det ledernes oppgave å sørge for sunn drift. Først og fremst for å sikre en slagkraftig kunstinstitusjon og morgendagens arbeidsplasser.
Det er harde tider i kulturbransjen, og jeg forstår skuespillernes frustrasjon. Som teatersjef er jeg likevel pålagt å veie ulike behov: Hensynet til publikum og samfunnsoppdraget, hensynet til de ansatte både i dag og i fremtiden, hensynet til Kulturdepartementet som eier og til ansvarlig økonomistyring. Jeg sier ikke at jeg sitter med en gyllen fasit, og vi vil sikkert måtte justere kursen underveis, avhengig av hvor lang denne unntakssituasjonen blir. Hovedmålet er at Nationaltheatret skal kunne ta kunstnerisk risiko når teppet omsider går opp og vi igjen kan møte publikum, ansikt til ansikt, på scenen.
Hanne Tømta, teatersjef på Nationaltheatret
Nord-Norgebanen vil binde Norge sammen
I Aftenposten 14. april påstår forsker Morten Welde at «Nord-Norgebanen vil kunne sette historisk norgesrekord i ulønnsomhet». Det er sterk kost. Det kan virke som at det for noen har gått sport i å få kostnadene for Nord-Norgebanen (NNB) til himmels. Dette skjer, vil vi påstå, ofte på sviktende grunnlag.
Konsulentfirmaet Metier OEC as har i sin usikkerhetsanalyse vurdert de beregnede kostnadene i 2019-utredningen. De påpeker at utredningen ikke drøfter forhold som kan begrense kostnadene. For eksempel: Ved optimalisering av trasévalg og mer realistiske kalkyler av tunneler vil NNB kunne bygges for 80 milliarder kroner istedenfor de 120 milliardene som er anslått i Jernbanedirektoratets utredning.
Metier OEC fremholder også at det bør være et mål at NNB skal drive frem en teknologiutvikling som gir langt lavere kostnader enn dagens byggemetoder, uten at det går ut over kvalitet, regularitet og levetid. Forsker Welde går ikke inn på disse forholdene.
Utredingen fastslår at en jernbane mellom Fauske og Tromsø vil oppfylle alle hovedmålene i transportpolitikken: Bedre fremkommelighet og reduserte transportulykker og klimagassutslipp. Welde ignorerer denne delen av utredningen.
I stedet trekkes frem påstanden om at det vil ta 30 år før utslippene i byggefasen er spart inn. Hva med alle årene jernbanen skal sørge for en trafikksikker, effektiv og klimavennlig transportåre etter de 30 årene?
Welde nevner ikke den sterkt økende godstransporten til/fra nord. For ham er tydeligvis persontrafikken avgjørende. Med videreføring av jernbane kan mer gods flyttes bort fra veiene. Årlig går det 60.000 trailere med sjømat fra Nord-Norge. Jernbane mellom byene i nord vil bli et reelt alternativ til flyreiser. Den vil skape et større bo- og arbeidsmarked og gi mulighet for økende turisme til et Arktis som trenger gode klimaløsninger.
Nord-Norgebanen er like viktig for Norge som Botniabanan for Sverige, betegnet som «ett samhällsbyggnadsprosjekt». Nemlig med formål å bygge landet sammen.
Irene Dahl, leder for Tromskomiteen for jernbane og Svein Arnt Uhre, leder for Aksjonsgruppa for Nord-Norgebanen
Nei, lønnsforskjeller er ikke et resultat av frie valg
Det er bra at Aftenposten tar opp likelønnsdebatten, men vi reagerer på selektiv bruk av forskning i Joacim Lunds artikkel lørdag 25. april.
Artikkelen er langt på vei riktig. Både at kvinner jobber mer deltid, investerer mindre og at foreldrepermisjon fordeles skjevt, gjør at inntektsforskjellene øker mellom kjønnene. Men det blir for enkelt å si at ulikelønn skyldes egne valg og er godt begrunnet, slik Lund skriver.
Nyutdannede kvinner må vente til pensjonsalder før de tjener det samme som guttene de studerte med. Beregninger fra CORE – Senter for likestillingsforskning viser at likelønnskampen tar 50 år med dagens utvikling.
CORE-rapporten viser at sammenlignbare kvinner og menn, det vil si mennesker med like lang utdanning og erfaring som jobber i samme sektor, bransje og yrke, har en timelønnsforskjell på 7,7 prosent. For arbeidslivet under ett er lønnsforskjellen på 10,8 prosent pr. time.
Denne forskjellen øker med høyere utdanning. Blant kvinner og menn med fullført bachelorgrad er forskjellen i timelønn på 16,5 prosent. Disse tallene tar utgangspunkt i lønn pr. time. Dersom man ser på årslønn, øker forskjellene ytterligere på grunn av faktorene forklart i Lunds artikkel.
Rapporten konkluderer likevel med at det ikke kan løses med lavlønnstillegg og utradisjonelle yrkesvalg alene.
Fellesorganisasjonen (FO) organiserer over 30.000 barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere. 80 prosent av våre medlemmer er kvinner, derfor er vi naturligvis engasjert i en faktabasert debatt om likelønn.
Noe av lønnsgapet kan være knyttet til at kvinner er overrepresentert i offentlig sektor. Men ser vi ikke nettopp i den pågående krisen at kvinner i offentlig sektor utfører samfunnskritiske oppgaver? Hvorfor tjener de ikke mer da?
En stor del av lønnsgapet skyldes at kvinner er kvinner, og menn er menn. Det må erkjennes, og lønnsgapet må behandles som et samfunnsproblem.
Første steg må være en faktabasert debatt.
Mimmi Kvisvik, forbundsleder i Fellesorganisasjonen
Upartisk forskning om vindkraft?
Fridtjof Nansens Institutt ved forskningsleder Lars H. Gulbrandsen har hatt to innlegg i Aftenposten (7. april og 21. april) om klima, vindkrafteliten og motsetning mellom by og land når det gjelder utbygging av vindkraft.
Hva som hevdes i debattinnleggene, skal vi la ligge. Det kan imidlertid se ut som om noen mellom 7. og 21 april, har hvisket forskningslederen noen ord i øret.
Det som er mer interessant å la offentligheten få innsyn i, er at samme forskningsleder også er prosjektleder for et offentlig finansiert prosjekt med tittelen (noe forkortet av oss) «Examining the integration of nature protection concerns in windpower licenses». Prosjektet skal etter beskrivelsen, som er å finne på instituttets hjemmeside, fokusere på hvordan reduksjon i utslipp av drivhusgasser veies opp mot bevaring av naturen i konsesjonsprosessen for vindkraftprosjekter.
Prosjektet som er igangsatt er interessant, og kunne vært et nyttig innspill for å få belyst de faktiske forhold som leder opp til endelig beslutning for utbygging av nye vindkraftverk. Imidlertid, slik instituttets forskningsleder og prosjektleder allerede har uttrykt seg i Aftenposten, er det ikke vanskelig å forutsi hva konklusjonene vil bli. Dermed blir det også vanskelig å se på resultatet som objektiv og uhildet forskning.
Stein B Jensen, dr.ing., Lommedalen og Tore Undeland, professor emeritus, Energi og miljø, NTNU
Regelverket hindrer ikke håndtering av fremtidige pandemier
I et innlegg i Aftenposten 20. april påstår en rekke fagpersoner at det nye regelverket om medisinsk utstyr vil medføre at egentilvirket medisinsk utstyr må CE-merkes, og at helseforetak ikke lenger kan egentilvirke medisinsk utstyr, herunder laboratorietester. Forfatterne av innlegget uttaler seg som om krav til egentilvirkning er noe nytt, og at det ikke er behov for hverken dokumentasjon eller tilsyn i dag.
I Norge har vi imidlertid regulert helseforetakenes egentilvirkning av medisinsk utstyr siden 2005 gjennom forskrift om håndtering av medisinsk utstyr. Forskriften setter rammer og krav for egentilvirkning internt i helseinstitusjoner. Nytt i forordningene om medisinsk utstyr og in vitro-diagnostisk medisinsk utstyr er at egentilvirkning nå reguleres i alle EØS-land, ikke bare Norge. Kravene i forskrift om håndtering av medisinsk utstyr er i all hovedsak de samme som nå fremgår av EØS-forordningene om medisinsk utstyr. Regelverket er ikke en hindring for å kunne håndtere fremtidige pandemier.
Helseinstitusjoner vil fortsatt kunne utvikle og bruke egne tester gjennom forordningen om in vitro-diagnostisk medisinsk utstyr. Norge har som sagt hatt regler om egentilvirkning siden 2005. Det er fordi vi mener at også medisinsk utstyr som utvikles internt i en helseinstitusjon og potensielt brukes i behandlingen av svært mange pasienter, også må ha en viss standard. Fra et pasiensikkerhetsperspektiv har vi derfor siden 2005 krevd at helseinstitusjoner må kunne dokumentere visse krav til sikkerhet og ytelse for internt utviklet medisinsk utstyr. Dette er det Statens legemiddelverk som fører tilsyn med.
For norske helseinstitusjoner medfører gjennomføringen av forordningene om medisinsk utstyr og in vitro-diagnostisk medisinsk utstyr i norsk rett derfor i praksis ikke store forskjeller fra dagens regelverk. Det stilles ikke krav til at egentilvirket medisinsk utstyr skal CE-merkes, faktisk fremgår det eksplisitt at de ikke skal CE-merkes. Forordningene skal legge til rette for innovasjon og hindrer ikke helseinstitusjoner fra å kunne utvikle tester. Dette fremgår også tydelig av forordningenes fortale. Men som i dag må helseinstitusjoner også i fremtiden kunne dokumentere sikkerhet og ytelse for å kunne behandle pasienter med utstyr de selv har utviklet.
Bent Høie, helseminister (H)
