Kort sagt, torsdag 24. oktober

Kontantstøtten. Ungdomskriminelle. Kritikk av forskning. IS-koner. Sammenslåing av forliksråd. Dette er dagens kortinnlegg.

Aftenposten forstår ikke småbarnsfamiliene

Kontantstøtten gjør det mulig for foreldre å utsette barnehageoppstart for sin ettåring. Det er det mange gode grunner til at foreldre gjør.
På lederplass 17. oktober tar Aftenposten igjen til orde for å avvikle kontantstøtten. Avisen mener at denne støtten er til hinder for integrering og likestilling. Aftenposten mener også at foreldrene alene bør ta kostnaden for å velge noe annet enn barnehage.

Som småbarnsfar selv, vet jeg at overgangen fra det å være hjemme i trygge, kjente omgivelser til det å begynne i barnehage er en stor overgang – for et barn som knapt har rukket å feire sin ettårsdag. Når – og om barn skal gå i barnehage – er opp til foreldrene å bestemme. I praksis er det vanskelig å velge noe annet enn å ta den barnehageplassen som barnet har rett på. For de aller fleste foreldre fungerer dette helt greit.

Samtidig er det noen foreldre som ser at deres barn ikke er klare for å starte i barnehagen når barnet er ett år. Det kan være mange grunner til dette, for eksempel litt sen språklig og motorisk utvikling, eller at det lille barnet er urolig og utrygg når foreldrene ikke er til stede. For disse foreldrene er kontantstøtten en mulighet til å være litt lenger hjemme med barnet.

Jeg har tillit til at foreldrene tar de beste valgene for sine barn. Og i enkelte tilfeller kan det å utsette barnehagestart noen måneder være en god investering for barnet. Å si slik som Aftenposten gjør, at disse foreldrene må bære disse kostnadene alene, mener jeg er et dårlig alternativ. Jeg er overbevist om at samfunnet tjener på at foreldre har valgfriheten som kontantstøtten tilbyr. Det er ikke sikkert det er smart å sende alle ettåringer i barnehagen. Det må være foreldrenes valg, og kontantstøtten bidrar til at det er mulig å vente med oppstarten.

Kjell Ingolf Ropstad, KrF-leder

Gjengangere må fjernes fra gatene

Vi hører igjen at gjengangere av ungdomskriminelle skaper store problemer i Oslo. Mange advarer mot sanksjoner mot dem som er under 18 år, fordi det kan skade dem for livet. Men ingen nevner all ungdom som blir merket for livet på grunn av gjengangere, i tillegg til de voksne som blir merket og får ødelagt verdier.

Det er ingen god løsning for ungdom å sperre dem inne, men det er langt verre å neglisjere alle ofrene de etterlater seg, ikke minst alle ungdommene det går utover. For hver ungdomskriminell er det sikkert fem ungdomsofre. Derfor må gjengangere av ungdomskriminelle fjernes fra gatene.

Erik Ranheim, Kolbotn

Forskning må alltid være åpen for kritikk

Simen Gaures Uviten-artikkel i Viten-spalten (22. oktober) har et viktig element: Gaure peker på at underlaget for en vitenskapelig analyse om religiøse barn og deres sjenerøsitet ikke var så bra allikevel. En nærmere reanalyse av grunnlaget medførte at den opprinnelige artikkelen i Current Biology ble fjernet på grunn av påviste feil. Hendelsen peker på noe som er viktig: Forskning og vitenskapelige konklusjoner må og skal alltid være åpen for kritikk, og forskerne må være villige til å endre eller trekke sine påstander eller «fakta». I motsetning til religion og politikk er det dette som gjør vitenskapen unik.

Å forholde seg til at «markedet virker» er et kjent uttrykk innen kommersiell virksomhet, og noe som peker på ærlighet overfor faktiske forhold. Det innebærer at «sannheter» stort sett er ferskvare. Ekte vitenskap ligner nokså mye. Hvis ikke vitenskapelige fakta, teorier eller påstander er åpne for endringer etter faglig kritikk og nye fakta, vil forskningen gå mot sin undergang. Slik sett skiller den seg fra religion som noen ganger befatter seg med «evige sannheter». Å kritisere et vitenskapelig tidsskrift for å trekke tilbake artikler på grunn av påviste feil eller nye opplysninger er å rette baker for smed (Gaure gjør heller ikke det!). Current Biology viser sin sanne vitenskapelige holdning når de trekker sin artikkel. Dette dreier seg om den viktigste kjernen i all sann vitenskap. Aviser, politikere og religioner: velkommen etter!

Tor Hjalmar Johannessen, Oslo

Svake leseferdigheter?

Øivind Kvernvold Myhre leser noe jeg ikke har skrevet. Jeg skrev ikke at IS-menn hadde voldtatt sine IS-koner. Jeg skrev at IS-konene var med på at deres IS-menn voldtok IS-konenes kvinnelige slaver. Det er noe helt annet. Og, vi har ikke eksportert terrorister til IS, de har reist selv. De hater det frie Norge. De har begått uhyrligheter og må straffes for hva de har gjort, der de har gjort det.

Einar Kr. Steffenak, Ilseng

Sammenslåing av forliksråd

I Aftenposten 13. oktober går tidligere direktør i Domstolsadministrasjonen, Tor Langbach, ut med et kraftfullt forsvar for Domstolutvalgets forslag om blant annet en vesentlig reduksjon av antall tingretter. I en oppfølgende kronikk i Klassekampen tar han til orde for etablering av lokale rettssenter for å sikre en enkel, effektiv og rimelig behandling av rettstvister. I denne forbindelsen peker han på dagens forliksråd som en naturlig kjerne. Samtidig uttaler han «at han aldri har lest en dom fra et forliksråd det var mulig å forstå».
En respektløs uttalelse som må sees i lys av den profesjonskampen Langbach gjør seg til talsmann for, der han argumenterer for juristenes plass i de fremtidige rettssentrene.

Poenget med disse må være å bygge på de positive elementene i ordningen med forliksråd. Blant annet legmannselementet, som bidrar til nærhet og som skaper legitimitet for avgjørelsene, og en praksis som ikke bygger på den juridiske tradisjonen med omfattende bevisførsel og fokus på prosedyre. En opptelling gjennomført av Oslo forliksråd viser at andelen dommer fra forliksrådet som endres etter anke til Tingretten, er lavere enn tilsvarende for saker som ankes fra tingretten til lagmannsretten.

I dag er forliksrådene knyttet til politiet. En ordning med lokale rettssenter skilt fra politiet og knyttet til de øvrige domstolene må være veien å gå. Oslo forliksråd har tidligere pekt på at disse rettssentrene må ha en viss størrelse for å kunne opprettholde en tilfredsstillende kompetanse. Allerede i dag ser vi en tendens der flere kommuner går denne veien og slår sammen sine forliksråd til større enheter.

Det er å ønske at Domstolutvalget kan fortsette sitt arbeid med dette perspektivet.

Jan Myhr, dommer i Oslo forliksråd