En riktig dom

Oslo Tingrett har utvist selvstendighet og mot i det som var ukjent juridisk landskap. Om terrenget er nytt, er den juridiske grunnen likevel trygg: Dommen er riktig.

Oslo Tingrett har idag – forhåpentligvis – satt punktum for den rettslige siden av saken mot Anders Behring Breivik. Det er selvsagt ikke et endelig punktum for terrorsaken. Ofre og pårørende vil fortsatt møte mange vanskelige dager. Arbeidet mot ekstremisme og arbeidet med å finne måter å sikre Norge på uten at det går ut over det åpne samfunnet har bare så vidt begynt. Men i dag kan vi gjøre opp en foreløpig status over de rettslige spørsmålene som har opptatt så mye energi i samfunnsdebatten det siste året.

Dommerne: Rettssakens helter

Flere jurister og psykiatere som uttalte seg om saken til Aftenposten i går, lot til å mene at Breivik måtte kjennes utilregnelig. Men, som jeg skrev om i går, dette synet er ikke i realiteten basert på noen klar juridisk presedens i Norge: Vi har rett og slett ikke sammenlignbare saker. Det gjelder bevisførselen rundt utilregnelighet – aldri før har en rettspsykiatrisk rapport blitt til de grader saumfart i retten som den første sakkyndigrapporten; men også, og kanskje særlig, bedømmelsen av tvil i spørsmålet om utilregnelighet når vi står overfor muligheten for idømmelse av tvungent psykisk helsevern på ubestemt tid i en situasjon der tiltalte mener dette ikke er i hans interesse. Oslo Tingrett måtte derfor gå opp nytt juridisk terreng, og det har de gjort på en god måte. Jeg skrev i går om de argumenter som taler for den konklusjonen retten kom til. Resten av dagen vil vise i hvor stor grad det er slike resonnementer retten har brukt.

Uansett er rettsalens helter dommerne – særlig rettens administrator, Wenche Arntzen, og dommer Arne Lyng – men også meddommerne Anne Elisabeth Wisløff, Ernst Henning Eielfsen, Diania Patricia Fynbo. Arntzen ledet hele rettsaken på en myndig og verdig måte, og retten har utvist en forbilledlig selvstendighet i møte med påtalemyndighet, forsvarer, medier og samfunnet for øvrig. At retten gikk til det uvanlige skritt å oppnevne nye sakkyndige, til tross for at rettens parter ikke ba om det, var kanskje det avgjørende vendepunktet i denne saken, og uten dette grepet ville mange av svakhetene ved dagens rettspsykiatriske ordning heller ikke blitt belyst. Det er en beslutning som vil stå seg godt i historiebøkene.

Aktoratet: Forståelig, men ikke helt godt nok

Inge Bejer Engh og Svein Holden gjennomførte en grundig og god rettsak på de aller fleste områder. Det som kan tenkes å bli diskutert i etterkant, er imidlertid påtalemyndighetens forhold til tilregnelighetsspørsmålet.

Det er vanskelig å kritisere aktoratet for å gått inn for utilregnelighet. Deres tolkning av jussen var forståelig, selv om retten – og jeg – mener at det altså ikke var en nødvendig tolkning. Derimot må påtalemyndigheten, og særlig riksadvokat Tor-Aksel Busch, tåle kritikk for sin motstand mot at det skulle oppnevnes en ny rettsmedisinsk kommisjon. Påtalemyndigheten mente allerede da – i januar – at det uansett ville være for meget tvil at det kunne være snakk om å finne Breivik tilregnelig og dermed skyldig. Men det er påtalemyndighetens oppgave å forsøke å avdekke alle forhold som taler for den tiltaltes skyld. At man ved sakens slutt mente det rent faktisk var slik tvil at man ikke ønsket å prosedere på tilregnelighet er en sak; at man avskrev muligheten allerede i januar, er kritikkverdig.Det har vært snakket om at påtalemyndigheten kunne tenkes å anke dersom Breivik ble funnet tilregnelig. Jeg ser ingen spesielt tungtveiende grunn til at dette bør skje. Det er ikke først og fremst fordi det ville være en ekstra belastning for pårørende, skjønt dette selvfølgelig menneskelig sett er et sterkt og gyldig argument; men fordi de eventuelle spørsmål dommen reiser snarere er av en karakter som bør presiseres av lovgiver.

Den rettsmedisinske kommisjon: Stryk

Det har allerede lenge vært klart at rettssaken har avdekket store svakheter både i tilregnelighetskriteriet, i organiseringen av og praktiseringen av rettssakkyndigordningen, og i arbeidsformen i Den rettsmedisinske kommisjon. Jeg skrev om både de sakkyndiges rolle og tilregnelighetskriteriet både umiddelbart etter at de første sakkyndige avga sin rapport, men flere forhold ble enda tydeligere i løpet av rettssaken. Dommen i dag er en implisitt mistillit til det arbeidet som har vært utført i kommisjonen.

Det er vanskelig å fri seg fra mistanken om at kommisjonen behandlet de to sakkyndigrapportene ulikt. Det er verdt å huske på at kommisjonen ved behandlingen av rapportene ikke hadde annet å forholde seg til enn det de mange eksperter innen psykiatri og psykologi som har saumfart rapportene utenom kommisjonen. Mange av svakhetene ved den første rapporten var også kjent før kommisjonen behandlet den; og de ble bekreftet under rettssaken. Både kommisjonens leder, Tarjei Rygnestad, og leder for psykiatrisk gruppe, Karl Heinrik Melle, gjorde dårlige figurer i rettssaken. En fullgod forklaring på hva som gikk galt i kommisjonen, er vanskelig å gi. Det er fristende i å spekulere i at ulike former for ikke-faglige hensyn spilte inn, om enn kanskje ubevisst. Det er ingen grunn til å betvile at kommisjonens medlemmer gjorde så godt den kunne; men som Jan Arild Snoen har skrevet om i en annen sammen: Ens beste er ikke alltid godt nok.

De mange båndene mellom kommisjonen og Torgeir Huseby og Synne Sørheim har vært diskutert flere ganger. Aktoratet avviste slike bekymringer med at ingen av partene hadde innsigelser til dette da de sakkyndige ble oppnevnt. Det er selvsagt korrekt, og et formelt poeng, men i etterpåklokskapens lys kan det like gjerne forstås slik at man rett og slett hadde for stor tillit til kommisjonens medlemmer på dette punkt. En slik bekymring ble ikke bilagt ved Melles stadige henvisning til at de to første sakkyndige var ”erfarne” eksperter, slik jeg skrev om i går; en æresbevisning han sjeldnere ga de to andre erfarne psykiaterne.

Det trenger selvsagt ikke være slik: Man kunne psykologisere motsatt vei, og mene at disse spekulasjonene har oppstått bare fordi mange var misfornøyd med kommisjonens konklusjon. Uavhengig av hva som faktisk er korrekt, er det grunn til å ta på alvor at det rettspsykiatriske miljø i Norge er lite, og at kommisjonen jevnt over svært sjelden har underkjent fagfellers arbeid. Når den likevel valgte å være så uklar som den var i forhold til den andre rapporten, er det igjen vanskelig å fri seg fra inntrykket at kommisjonen var for preget av sin behandling av den første rapporten. Den andre rapporten hadde nok også sine svakheter, men det er vanskelig å se for seg at den virkelig var svakere metodisk og substansielt enn hver eneste av de utallige rapporter kommisjonen tidligere har godkjent uten vesentlige merknader.

Disse forholdene, som i sum innebærer at tilliten til kommisjonen i samfunnet er vesentlig svekket, tilsier en reorganisering av kvalitetskontrollen av slike rapporter. Kanskje trenger man langt flere rettspsykiatere, slik at man lettere kunne sette sammen team med færrest mulig bindinger til de sakkyndige? Og dersom det ble aktuelt igjen: Kanskje man burde man sørge for at et annet team behandlet en eventuelt rapport nummer to? Eller kanskje skulle det i stedet være opp til partene å innhente eksperter som kan belyse rapportene?

I tillegg kan vi nå endelig starte en diskusjon om tilregnelighetsbegrepet uten å måtte forholde oss til Breivik. For Breivik ble altså dømt også med dagens utilstrekkelige kriterier; men problemene ved det nær automatiske samsvar mellom problematiske symptomdiagnoser som ikke er utviklet for rettslige formål, og det rettslige tilregnelighetsbegrepet består. Det later til at det norske tilregnelighetsbegrepet ikke er i noen god overenstemmelse med den almene rettsoppfatning, og heller ikke normativ teori, når det i teorien er slik at svært bevisste og planleggende mennesker kan finnes utilregnelig.

Punktum, men ikke finale

Vi må nå håpe at ofre og pårørende i tiden fremover får slippe å bli minnet daglig om massemorderen på avisenes førstesider. For dem bør dette være et punktum: En riktig dom i en vanskelig sak. Men for lovgivers del er det kanskje mer et kolon: Det faktum at Breivik ble dømt og funnet skyldig, i tråd med den almene rettsoppfatning, må ikke bli en sovepute som gjør at vi forsømmer arbeidet med å forbedre lovverket der hvor rettssaken har avdekket svakheter.

Et slags punktum, et gledelig slags punktum i en grusom sak – men for Stortinget markerer det bare overgangen fra den akten der stortingsrepresentantene ikke hadde noen rolle, til neste akt, hvor de må spille en hovedrolle.