Forlagenes markedsmakt kan brytes | Dag Rune Olsen
Men vi må selv være villige til å utfordre makten.
Langt på vei har det vitenskapelige samfunn løftet forskningsforlagene inn i en monopolsituasjon. Når universiteter og høgskoler forhandler med forlagene om akseptable priser og tjenester, som åpen tilgang til publisert forskning, står vi i en svekket posisjon. Det er på høy tid å bryte forlagenes markedsmakt.
Profesjonelle utgivere
Et lite knippe forlag står for brorparten av all vitenskapelig publisering internasjonalt. Kostnadene for abonnement på tidsskriftene som disse forlagene utgir, har økt langt ut over den jevne prisvekst. Tall fra 18 universiteter i den såkalte Russell-gruppen, viser en kostnadsøkning på nær 20 prosent de siste årene. Fortjenesten i bransjen er høyt over det en finner ellers i næringslivet.
Det er naturligvis helt legitimt å tjene penger på å publisere forskningsresultater. Men den monopollignende situasjonen bransjen befinner seg i, gir en høyst usunn prisutvikling.
Forskere ved PRIO og UiO: Forskningsrådet vil snu opp ned på hvordan forskning kvalitetssikres, forbedres, vurderes og deles
Elsevier, ett av de dominerende forlagene, samarbeider tett med i overkant av 600 vitenskapelige organisasjoner og foreninger. Disse er oftest omtalt som «learned societies», og de arrangerer faglige konferanser, møter og kurs verden over. I tillegg har de etablert de fleste vitenskapelige tidsskriftene hvor våre forskere til daglig publiserer sine forskningsresultater.
I stedet for selv å utgi disse tidsskriftene, er oppgaven satt bort til profesjonelle utgivere, slik som forlaget Elsevier. Svært ofte har forlagene ikke bare tatt på seg oppgaven med å utgi, men også sikret seg rettighetene til selve tidsskriftet. Skulle organisasjonen eller foreningen som står bak tidsskriftet være misfornøyd med avtalen, kan de altså ikke henvende seg til et annet forlag. De er låst til avtaler som gjør forhandlingsmuligheter til en illusjon.
Det eneste man kan gjøre for å komme seg ut av situasjonen er å bygge opp nye tidsskrift fra grunnen av. Det er sjeldent et realistisk alternativ.
Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri: Vi kan ha fri tilgang uten ulemper
Usunn markedsmakt
Forlagene har en omfattende portefølje, og gir universiteter og høgskoler tilbud på et knippe tidsskrifter. For å få tilgang til et tidsskrift som er særlig viktig for våre miljøer, må vi oftest abonnere på andre som er av mer marginal interesse.
Dersom vi ikke blir enig om pris og betingelsene, mister vi naturligvis muligheten til å lese sentrale fagtidsskrifter. Da nytter det lite å inngå avtale med andre forlag om tilgang til helt andre tidsskrifter, i og med at de ikke tilbyr det etterspurte innholdet.
Det blir litt som å kjøpe boken Lyset i støvsøylene – en samtale med Håkon Bleken, utgitt på Gyldendal i stedet for Frank Aarebrot – hele Norges professor, fordi du er misfornøyd med prisen forlaget Vigmostad & Bjørke forlanger for sistnevnte. Begge bøkene er for øvrig vel verdt å betale for.
27 forskningsledere: Ja til moderat plan for åpen tilgang til forskningsresultater
Den usunne markedsmakten som et lite knippe internasjonale forlag har opparbeidet seg, kan brytes. Vitenskapelige organisasjoner og foreninger som står bak tidsskriftene, og universiteter og høgskoler som kjøper tilgang, må kreve at rettighetene til tidsskriftene forblir hos de vitenskapelige sammenslutningene.
Da vil det skapes en reell konkurranse blant forlagene om å utgi sentrale faglige tidsskrifter, regulert av avtaler som reforhandles jevnlig. Forlagenes portefølje vil da også variere over tid. I seg selv styrker det posisjonen til universiteter og høgskoler når det skal forhandles over tilbud på tidsskrifter. Men vi må altså selv være villige til å utfordre forlagenes markedsmakt.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
