Klimaoppropet: Fra opprør til anmodning | Torbjørn Røe Isaksen
Jeg har fortsatt ikke fått svar på spørsmålet: «Har de som undertegnet, sett den antidemokratiske undertonen i innlegget?»
Jeg har fått to svar på min kritikk mot oppropet Aftenposten trykket forrige uke. De er ganske forskjellige, men ingen av dem adresserer mitt spørsmål:
Har de som undertegnet, sett den antidemokratiske undertonen i innlegget som jeg og flere andre har reagert på?
Det nærmeste selvkritikk er vel Arne Johan Vetlesen som i Dagsnytt Atten innrømmet at innlegget kanskje burde ha vært formulert annerledes for å unngå misforståelser. Bra.
Noe kan kanskje forklares med at innlegget ikke er skrevet av de 25 som undertegner, men er et oversatt opprop fra Extinction Rebellion, som Nils August Andresen i Minerva har vist.
Et ekspertråd lite saliggjørende
Den ene gruppen som svarer, skriver som om oppropet simpelthen var en støtte til streikende elever og en appell om enda sterkere innsats for miljøet.
Kravet om «et råd som skal føre tilsyn med at tiltakene som er nødvendige» (som ifølge Extinction Rebellion skal bestå av et representativt utvalg av befolkningen), er nå blitt til et regjeringsoppnevnt ekspertråd som for eksempel kan komme gjennom et anmodningsvedtak fra Stortinget.
Jeg tror ikke akkurat dét er veldig saliggjørende, men det er heller ikke et veldig kontroversielt forslag.
For øvrig er jeg også i tvil – for å si det forsiktig – om et råd av eksperter vil være et godt bidrag til å bøte på det skillet mellom elite og folk som oppropet skisserer.
Den samme gruppen skriver: «Vi støtter skolestreik som et legitimt demokratisk middel i en situasjon der planetens fremtid står på spill.»
Flott. Det gjør jeg også. Så vidt jeg har registrert, har den største diskusjonen om selve streiken vært hvorvidt elevene skal få gyldig fravær eller ikke.
Hvis dette var poenget, hvorfor skrev de ikke simpelthen det i det første innlegget?
Varsler systematiske aksjoner
Den andre gruppen holder på en mer konfronterende stil. De varsler systematiske aksjoner slik Extinction Rebellion har gjennomført i Storbritannia hvor de blant annet har blokkert flere broer i London.
Jeg har mine tanker om sivil ulydighet, men det er også et etablert virkemiddel med lang historie og ikke i seg selv noen fare for demokratiet. Jeg har møtt mange som vil vise sivil ulydighet mot mineraldriften i Kvalsund i Finnmark.
Ingen av dem har adoptert den retoriske pakken som kronikken gjør: Samfunnskontrakten er brutt, politikerne styrer mot flertallsmeningen, systemet er illegitimt, vi trenger noen som står over politikken for å få de folkevalgte på rett spor – det er noe litt annet enn støtte til en skolestreik og et regjeringsoppnevnt råd av eksperter.
Det gode og det onde
Det ubehagelige i oppropet er bildet av demokratisk politikk som noe helt annet enn uenighet om mål og virkemidler, snarere en kamp mellom det gode og onde, hvor en elite har kuppet systemet og styrer på tvers av flertallet. Selve systemet er illegitimt.
I debatten på nett trekkes paralleller til borgerrettighetskampen i USA på 60-tallet. Jeg er usikker på om det gjør saken bedre. For i de segregerte sørstatene var maktapparatet undertrykkende. Det var ikke frie valg for de svarte, det fantes ikke likhet for loven, svarte ble lynsjet, mens politiet så en annen vei. Rasismen var institusjonalisert.
Det er i beste fall en haltende historisk parallell til dagens Norge.
Men siden kulturpersonlighetene ikke er interessert i å diskutere denne delen av hva de skriver, avslutter jeg der.
Ingen konkrete løsninger
Klimakampen er avgjørende. Oppropet har ingen konkrete løsninger, men vil ha mer handling.
Jeg er uenig med alle som svarer utålmodige klimastemmer med at de selv må kutte ut Sydenturer eller mobiltelefoner før de kan delta i debatten.
Klimakampen vinnes ikke av individuelle livsstilsvalg alene. Det vil kreve grunnleggende endringer.
Vi må gjøre om måten vi produserer og forbruker på, og endringen må skje på samfunnsnivå. Det aller viktigste bidraget er et grønt teknologiskifte.
Alle sektorer må omstilles
Like lite som klimakampen vinnes av individuelle forsakelser, kan den vinnes av slagord alene. Klimapolitikk vil – som all annen politikk – kreve både engasjement og politisk håndverk. Vi skal kutte nesten halvparten av Norges utslipp i ikke-kvotepliktig sektor innen 2030.
Med tanke på at de lavthengende fruktene allerede er tatt, og at vår kraftproduksjon er fornybar, vil dette kreve mer av Norge enn av andre.
Alle sektorer må omstilles, og det arbeidet er i gang.
For første gang forhandles det nå med landbruk og fiskeri om hvordan disse næringene skal få sine utslipp ned. Å gjennomgå sektor for sektor for å nå målene er noe helt nytt i norsk klimapolitikk.
Håndfaste virkemidler
I transportsektoren ser vi godt de håndfaste virkemidlene. Norge skal kutte halvparten av sine transportutslipp innen 2030. All kollektivtrafikk skal være fossilfri innen 2025.
Vi er blitt et testmarked for elbiler gjennom å bruke markedet i miljøets tjeneste. Målet vårt er at alle nybiler som selges fra 2025 skal være nullutslippsbiler. Dette hadde ikke vært mulig uten klar politikk.
I tillegg jobber vi globalt. Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å hjelpe u-land med å hoppe over fossilfasen. I dag mangler ca. en milliard mennesker energi. Vi skal løfte disse menneskene samtidig som vi bekjemper klimaendringene. Derfor må vi bidra til å bygge fornybar energi i land som ellers ville valgt kull. Klarer ikke de rike landene dette internasjonale arbeidet, vil det å nå klimamålene bli en håpløs oppgave.
Alt som bidrar til større forståelse for omfanget av klimakrisen, er bra og nødvendig. Jeg tror skolestreiken kan bidra til det. Jeg tror ikke oppropet lykkes like godt.
Dette er debatten:
25 kulturpersonligheter og akademikere: Vi støtter skolestreiken. Med dette erklærer vi samfunnspakten for å være brutt.
Torbjørn Røe Isaksen, næringsminister (H): Ser de selv den antidemokratiske retorikken de bruker?
Ni av oppropets forfattere: Planetens fremtid står på spill. Isaksen avleder en livsviktig debatt
14 av oppropets forfattere: Det er ingenting antidemokratisk ved vårt klimaopprør
Aftenposten mener: Å overkjøre valgte politikere er ingen løsning på klimaproblemet
Lars Kolbeinstveit: Våre barn fortjener et godt klima, men de fortjener også at vi tar vare på demokratiet
Hør podkasten Forklart: Skolestreik for klimaet:
Les flere saker om klimastreiken:
Håper på mer enn ti tusen barn og unge i norske klimastreiker
Regjeringen vil holde «toppmøter» med klimastreikende ungdom
Markus Refsdal: Nyttårstale fra en ungdom som er i ferd med å miste håpet
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
