Hadde jeg dødd av undervekt, hadde det hverken vært helsevesenets eller min mors feil | Linnéa Myhre
Er det ingen voksne til stede under Valdres-rettssaken?
Onsdag startet på nytt rettssaken mot moren som er tiltalt for grov omsorgssvikt og mishandling av datteren på 13 år. Jenta ble funnet død i en hytte nyttårsaften 2015. Dødsårsaken var avmagring, eller anoreksi.
Det er igjen morens omsorgsevne og psykiske helse som står i fokus. Vi vil aldri få barnets perspektiv. Men vi trenger det også. En som vet hva anoreksi er, og hvor vanskelig det er for en mor å vite hva man skal gjøre når barnet ditt frivillig sulter seg til døde.
Mamma måtte se på
Jeg var 15 år gammel da mamma på mine vegne takket ja til tvangsinnleggelse. Så sviktet har jeg aldri følt meg. Jeg ropte og gråt flere dager i strekk og hadde lyst til å hoppe ut av alle vinduer. Mamma måtte stå og se på. Hvordan håndterer man å se sitt eget barn lide på den måten?
Å nekte en datter som ber på sine knær om å få bli med hjem, som lover å ta seg sammen og spise igjen, bare hun får komme hjem i trygghet. Er det grov omsorgssvikt å ville tro på henne?
Skal vi anmelde sykehusene og helsevesenet også, fordi de ikke evner å redde pasienter som insisterer på (eller lurer seg til) å sulte seg i hjel?
Linnéa Myhre: «Det går til helvete. Vi kommer til å trenge flere psykologer, i hvert fall»
Når rådvillheten råder
Anoreksi er den mest dødelige psykiske lidelsen vi har. Mange klarer seg, men noen dør. Noen dør hjemme, andre i behandling. Skal vi anmelde sykehusene og helsevesenet også, fordi de ikke evner å redde pasienter som insisterer på (eller lurer seg til) å sulte seg i hjel?
Mange av de helsetilbudene anorektikere blir tilbudt, fungerer ikke. Det gjelder alt fra oppfordringer om å «bare spise litt mer» til fysisk tvang. For noen gjør dette bare vondt verre, og i desperasjon og rådvillhet hender det at foreldre heller vil ta oppgaven i egne hender. Kan vi klandre dem for å ville prøve?
De som ikke ønsker å bli bedre
Vi må skjønne hva anoreksi er. Vi må skjønne at det er et ønske om å kontrollere følelsene og livet, og at man vil beholde følelsen av denne kontrollen.
Spiseforstyrrelsen blir kontrollen, og motsatt. Hvordan bli frisk fra noe man ikke vil gi slipp på? Og hvordan hjelpe noen som ikke ønsker å bli bedre, uten å forverre situasjonen?
Hvordan redde barnet sitt fra å bli borte mellom armene på en, uten å klemme det i hjel?
Tvang kan være nødvendig, men også ødeleggende. Mange av de vurderingene helsevesenet tar, gjør pasienter sykere. På samme måte som foreldre ikke alltid vet hva som er riktig for barnet.
Det finnes ingen fasit
Å takke nei til tilbud om helsehjelp er kanskje uklokt, men hvem handler klokt når de er livredde? Jeg tror de færreste forstår hvor vanskelig det er for en forelder å ta stilling til at barnet ditt lider av en sinnslidelse som anoreksi, og hvordan håndtere det. Det finnes ingen fasit.
Det er en hårfin balanse for akkurat hvor mye en kropp tåler. Men hadde jeg dødd av organsvikt som følge av undervekt, hadde det hverken vært helsevesenet eller min mors feil. Det hadde vært sykdommen min.
