Debatt

Jeg er ikke «takknemlig» for sykdommen min | Therese Stoveland-Alfsen

  • Therese Stoveland-Alfsen
    Har diagnosen kronisk migrene

Jeg etterlyser en mer realistisk dekning av hvordan det er å være langtidssyk, skriver Therese Stoveland-Alfsen burakcanoztas / Shutterstock / NTB scanpix

Hvor blir det av portrettintervjuene med de bitre, triste, redde og resignerte langtidssyke?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Med fare for å høres ut som et trist og bittert lite menneske: Jeg er så utrolig lei av å lese portrettintervjuer med mer eller mindre kjente personer som har fått en alvorlig kronisk sykdom, men som ved hjelp av yoga, mindfulness, turer i skog og mark, trening med personlig trener, flytting ut på landet, en dyktig psykolog eller nytt kosthold (velg det som passer) har funnet ny mening med tilværelsen.

Therese Stoveland-Alfsen er historiker, småbarnsmor og har diagnosen kronisk migrene. Privat

Til alt overmål er de nå takknemlige for å ha fått diagnosen fordi det har gitt dem et nytt perspektiv på livet. De avbildes som regel ute på tur, på yogamatten eller alternativt sittende i en behagelig sofa i myke klær og med en kopp te i hånden og stearinlys på bordet.

De har hatt det tøft, men så har de funnet en vei videre, og nå er det lys i tunnelen. Jeg spyr.

Jeg forbanner sykdommen min

Min opplevelse av å være kroniker er et kaos av følelser som veksler mellom redsel og angst for plutselig og uforutsigbar smerte, kvalme, svimmelhet og forstyrrelser ved synet.

Sorg over livet som ikke er slik jeg ønsker at det skal være. Vanvittige opp- og nedturer hver gang jeg prøver en ny medisin eller behandlingsform, som etter en stund viser seg ikke å ha effekt.

Tristhet over jobben som glapp og karrieren jeg ikke har lenger.

Uro over hvorvidt jeg skal bli dårligere i årene fremover. Bekymring over dårlig økonomi. Irritasjon over alle gode råd fra kjente og ukjente: «Har du prøvd å unngå sitrus?» Skyldfølelse over alle gangene jeg må avlyse avtaler eller skuffe barna mine. Og, ikke minst, skam over at jeg ikke takler det å være syk på en bedre måte.

Les også

Vanlig påstand: «Å være på kafé og gå turer har hun krefter til, men ikke å jobbe»

Hva jeg burde vært

Jeg burde jo ha akseptert det nå, jeg har vært syk i over ti år – jeg burde ha funnet en måte å leve med sykdommen på i stedet for å slåss mot den. Likevel forbanner jeg den, hver eneste dag. Den tar fra meg energien, den tar fra meg humøret, den tar fra meg virkelysten, og den er der som en tåkesky rundt hodet mitt til enhver tid.

Den kommer ikke til å ta knekken på meg, jeg dør ikke av den, men fy fasan som jeg har lyst til å ta knekken på den. Det er ingenting ved min sykdom jeg er takknemlig for, det er ingenting ved den som er velfortjent eller rettferdig. Det er bare skikkelig trist, uflaks og urettferdig at akkurat jeg skulle bli så innmari syk.

Les også

Kronprinsesse Mette-Marit har fått lungefibrose – vil jobbe så mye som mulig

Vi fenger ikke

Intervjuene med «glad-kronikerne» gir et helt skrudd bilde av hvordan det er å være kronisk syk – hvor blir det av intervjuene med de bitre, triste, redde og resignerte kronikerne?

De som krangler med systemet for å få ordentlig hjelp (hvis de i det hele tatt har krefter til det), de som har prøvd yoga og turer i skog og mark uten å bli det spor bedre, de som føler seg annenrangs både som mennesker og som pasienter – hvem er interessert i deres historier?

Jeg skjønner, i et «human interest story»-perspektiv, at det ikke fenger like bra, men guri så forfriskende det hadde vært å lese. Det er lov å være lei seg, det er lov å synes at sykdom er dritt. Det er lov ikke å takle alt og ikke å finne mening i smerten, og det er lov å forbanne verden som la denne byrden på deg.

Vi er mange ikke-glad-kronikere der ute, og nå gidder jeg ikke skamme meg mer.

PS. Bare så det er sagt: Når jeg først må være kroniker, så er det ingenting jeg heller vil enn å være glad-kroniker. Det virker skikkelig bra. Kanskje jeg må gi yoga en ny sjanse.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Sykdom
  2. Medier

Relevante artikler

  1. SID

    Det kalles selvmordshodepine av en grunn

  2. KULTUR

    Bokanmeldelse: Vår anmelder forventer mye mer fra en som har studert ved Columbia Universitys prestisjeprogram

  3. A-MAGASINET

    Da til og med sykepleierne gråt, skjønte hun at det var ille. Men Jorun Skouverøe gjør alt for å leve som før.

  4. A-MAGASINET

    Først døde moren. En måned senere tok søsteren livet sitt. Solveig Kloppen forsøkte å bedøve smerten med å jobbe.

  5. A-MAGASINET

    Det har klikket for Erlend Loe, sier ryktene: – Er jeg blitt radikalisert? Godt spørsmål.

  6. A-MAGASINET

    Komikerens jobb var å få andre til å le. Inni seg hadde han det alt annet enn morsomt.