Debatt

Man tukler ikke med et monument | Thomas Thiis-Evensen

  • Thomas Thiis-Evensen, professor emeritus Arkitektur- og designhøgskolen Oslo

Slik har arkitekt Erik Langdalen sett for seg at Regjeringskvartalet ville se ut dersom det han kaller byutvikleren fikk slippe til. Foto: Collage: Erik Langdalen arkitektkontor as/Statsbygg

Etter bomben 22. juli 2011 har Høyblokken vært utsatt for i alle fall to angrep til, nå lurer det tredje. Alle har å gjøre med at bygningen betraktes som et hvilket som helst hus.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Første ute til å angripe var rasjonalistene. Høyblokken var i så dårlig teknisk stand etter bombingen at den burde rives, ble det sagt. Nærmere undersøkelser viste at bygningen allikevel holdt, og vel så det, så da trakk de seg tilbake.

  • Peter Butenschøn om rivningsplanene

Neste rivningsargument gjaldt estetikken, anført av ansvarlig statsråd som offentlig hevdet at hun ikke likte sånne høyhus i betong. Så ble det stille, og Erna Solberg forsikret prisverdig at statsministeren skulle flytte inn i de øverste etasjene, som før.

Inntil nylig, da Statsbygg presenterte prisen for denne gjenbruken: Høyblokkens eksisterende to toppetasjer skulle rives og påbygges med fire nye, «av plasshensyn».

Professor emeritus Thomas Thiis-Evensen Foto: Erlend Aas, Erlend / NTB scanpix

Livlig diskusjon om huset

Som hus betraktet vil et forslag om å bygge på Høyblokken selvfølgelig kunne diskuteres livlig – og ut ifra all verdens tenkelige posisjoner. Estetikere, for eksempel, ville sikkert kunne hevde at vi må få noe bedre på toppen enn det baldakinaktige statsministerkontoret fra 1990.

De tynne stålsøylene og de inntrukne glassveggene «passer» jo slett ikke til Erling Viksjøs røff-tunge brutalisme i veggene under. Ja, riv! ville nok også moteløvene rope, la oss fjerne alt gammelt og bygge nytt og bygge på, og bygge høyt og bygge skrått, tøft og vilt i psykedeliske stålkontraster som et pinnsvin på toppen.

Gud forby, bygg gjerne på, men dannet og helhetlig, ville vel de forsiktige si, ved å kopiere og føre videre Viksjøs betongfasader oppover i nybygget. For deretter antagelig øyeblikkelig å bli motsagt av antikvarene med at den slags kopiering er «pastisj», man gjentar ikke fortiden men dyrker samtiden – helst på forskudd.

Slik så Høyblokken ut før angrepet 22. juli 2011 og etter påbyggingen i 1990. Foto: Morten Holm / NTB scanpix



Betongpuristene og de konservative

Og betongpuristene ville sikkert se sitt snitt til å hevde at alle slags påbygninger er en forbrytelse mot Viksjøs genialitet – også det fra 1990: La derfor regjeringsbygget få gjenoppstå i sin rene og opprinnelig form fra 1958. Så får heller statsministerens kontorer bli dyttet nedover i etasjene.

Mens de konservative ville snu seg vekk og hevde at Høyblokken alltid har vært både for stygg og for moderne – så bygg på hva dere vil – huset kan ikke bli hesligere uansett. Men våg ikke å bygge på huset ved siden av, Henrik Bulls kultiverte og sobre Finansdepartement fra 1904, for da går vi i protesttog!

Fra bygning til monument

Joda – alle slike argumenter ville vært helt legitime – men bare før 22. juli 2011. For da bomben smalt, ble Høyblokken vesensendret fra å være et spørsmål om stygt eller pent, praktisk eller upraktisk, til å bli et monument. Og et «monument» betyr nettopp dét, å minnes en hendelse eller en person, i dette tilfelle et fysisk angrep som ikke lyktes.

Regjeringskvartalet fotografert i 1998. Foto: Knut Falch / NTB scanpix



Høyblokken står der fortsatt trassig, skadet og såret, men ikke falt – massemorderen greide det ikke. I motsetning til minneforslaget på Utøya som er en tolkning, er Høyblokken selve originalen for angrepet på vårt folkestyre, og det faktum at den står, er en dokumentasjon på at terroristen feilet.

Og så skal man altså begynne å hakke og sage, hamre og meisle for å forsette der terroristen slapp!

Statsbygg vil stjele fra fremtidens minnesamling

Usaklig sagt – men ikke desto mindre: Jeg får fysisk vondt bare ved tanken. Og all denne helligbrøden for å få plass til noen ekstra loftsrom. Som om man ikke skulle få plass til dem i alle de planlagte nybyggene rundt Høyblokken, der en løsning bare er et spørsmål om man har fantasi til å tenke seg om.

Hvorfor reagere så instinktivt? Fordi det Statsbygg egentlig foreslår, er det samme som å tukle med viserne på det berømte Hiroshima-uret som stoppet på sekundet da bomben falt. Det er å stjele fra fremtidens minnesamling og å frata generasjoner selve ektheten i opplevelsen av historiens tilstedeværelse.

For en bygning er ikke bare et resultat av teknikk, funksjon og estetikk. Som monument gir den tankeflukt til langt mer enn seg selv.


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Her kan du lese mer av debatten om hva som skal skje med Høyblokken og resten av regjeringskvartalet:

Les mer om

  1. Regjeringskvartalet
  2. Statsbygg