Høyhus på Hvaler? Unyttig og urealistisk!

Det er et problem at vi arkitekter stadig vekk lar oss bruke til slikt.

På fredsommelige Spjærøy i Hvaler kommune er det lagt frem et forslag om å bygge et hotell, et høyhus inne på den lave øya. Det skal visstnok skape arbeidsplasser, både ved bygging og drift.

Prosjektet skal være både bærekraftig og miljøvennlig. Det «gir lite fotavtrykk», ifølge utbygger, som ikke viser parkeringsplasser og servicearealer og tilkjøringsveier. Høyhuset er tegnet lett og vennlig i småskogen, knapt et tre er berørt.

Hvorfor bygge så høyt?

Det gir visstnok god utsikt – selv om man ser til Sverige bare man kommer tre etasjer opp, over trekronene. Tilsvarende vil det være synlig i kystlandskapet i mils avstand. Et så høyt hus er ekstremt kostbart, konstruktivt og teknisk komplisert, det skaper turbulens og lange skygger.

Men slike prosjekter dukker opp mange steder: på toppen av Bislingen i Nordmarka, ved byfossen i Hønefoss, på Fornebu og Skøyen i Oslo. Flere er til og med bygget, som en stiv, høy trekasse i Brumunddal, ut mot Mjøsa.

Men hvorfor, på tross av alle ulempene?

Det handler nok om at det anses som «flott», at slike hus uttrykker ambisjon og betydning. De skal være mest mulig synlige, konfronterende, bryte med regler og normer, sprenge grenser.

Prosjektet på Hvaler bygges ikke i landskapet, men på landskapet. Det ønsker ikke å tilpasse seg noen lokal virkelighet. Det skal gi «signal» om ett eller annet, åpenbart «plassere Hvaler på kartet».

Høyde og makt

Internasjonalt brukes himmelstrebende «ikonbygg» som markedsføring - høye, skjeve, vridde, blanke, tilsynelatende uten respekt for tyngdekraften, eller til økonomisk eller klimapolitisk fornuft. Et kobbel av stjernearkitekter reiser rundt og plasserer ut slike «ikoner» der autoritære regimer og oligarker får lyst til å vise seg frem.

Så kan fenomenet forklares med at høyde historisk sett alltid har vært forbundet med betydning og utøvelse av makt, som kirkespir og rådhustårn. Annerledes blir det når noen vi knapt nok vet hvem er, helt ubudt tar seg til rette og ser bort fra enhver stedlig karakter eller lokal anstendighet.

Nå er det kanskje unødvendig å hisse seg opp over et slikt prosjekt. Det skal jo mye til at det overlever bruddet med retningslinjene i kommuneplanen («Ethvert tiltak skal underordnes Hvalers natur- og kulturlandskap. Det skal legges vekt på å bevare landskapssilhuetter») og i fylkets verneplaner for natur. Og når visjonene om alle arbeidsplassene og den gyldne økonomien blir borte i de første realistiske kalkylene.

Men det er et problem at slike prosjekter skal få oppta så mye saksbehandling og motekspertise i en stresset kommunal administrasjon.

Og jeg oppfatter det som et problem at vi arkitekter stadig vekk lar oss bruke til slikt, lar oss lure til å prosjektere de mest unyttige og urealistiske prosjektene, kle dem opp i det siste av dataprogrammenes lekre modellbilder innpakket i blå himmel og uberørt natur.

Slikt er høyst skadelig for profesjonens troverdighet og anseelse. Vi bør ha andre og viktigere oppgaver å gå løs på.