Kan vi la Oslo kommune ha sitt eget medisinske tilbud for hormonbehandling av barn?
Helsedirektoratet er restriktivt når det gjelder hormonbehandling av barn, skriver Bjørn Guldvog. Hva med Oslo kommune?
I 2018 skrev vi en kronikk i Aftenposten der vi advarte mot behandlingsivrige sexologer. Vi manet til forsiktighet med behandling av barn og unge med kjønnsinkongruens. Tittelen på kronikken var «Vi har fått en eksplosiv økning i antall tenåringsjenter som ønsker å skifte kjønn. Tar du ansvaret, Bent Høie?»
Det ble starten på mange friske diskusjoner som har bølget frem og tilbake de siste årene. Mediekritiker Anki Gerhardsen stilte nylig betimelige spørsmål om pressens engasjement og Helsedirektoratets rolle.
For oss som jobber med medisinsk behandling, har det vært viktig å opplyse befolkningen om økning i henvisninger og manglende kunnskap om kort- og langtidseffekter.
Bør ikke overraske
Nå, fem år senere, ser vi at Helsedirektoratet kan synes det er vanskelig å ta inn over seg at retningslinjen de skrev i 2020, har fått massiv kritikk av Statens undersøkelseskommisjon for alvorlige forhold i helsetjenesten (Ukom). Rapporten uttrykker at retningslinjen med sin utydelighet kan utgjøre en pasientsikkerhetsrisiko.
Det bør ikke overraske. Retningslinjen ble dannet på bakgrunn av rettigheter og inkluderte synspunkter fra en gruppe hvor de fleste som var med, ikke hadde medisinsk bakgrunn. Dette står i motsetning til Ukom-rapporten. Den baserer seg på evidens hva gjelder medisinsk behandling.
Vi som bedriver medisinsk behandling av barn og unge, støtter Ukoms anbefaling om at behandlingen bør sees på som utprøvende og kun tilbys i form av en klinisk studie. Bare på denne måten kan vi i fremtiden med bedre tyngde kunne kommunisere overfor dem det gjelder, og deres foresatte, hva som er gunstige effekter, og hva som finnes av bivirkninger.
Hvem tar ansvaret, Kjerkol?
Det gleder oss at også Helsedirektoratet anbefaler mer forskning, og at de uttrykker at de er restriktive til hormonbehandling.
Guldvog beskriver at all behandling av barn og unge utføres i den nasjonale behandlingstjenesten, definert som en høyspesialisert oppgave av helseregionenes fagdirektører.
Dessverre utføres denne høyspesialiserte medisinske behandlingen av barn og unge også i primærhelsetjenesten – på Helsestasjonen for kjønn og seksualitet i Oslo kommune. Det er Helsedirektoratet godt kjent med.
Som grundig beskrevet i VG har tidligere ansatt Esben Esther Pirelli Benestad mistet lisensen sin. Men nye leger er ansatt. Ingen av dem har barnekompetanse.
Og da er vi tilbake til samme bekymring som for fem år siden: Hvem tar ansvaret, helseminister Ingvild Kjerkol? Kan vi la Oslo kommune ha sitt eget medisinske behandlingstilbud når Ukom-rapporten så klart slår fast at kunnskapsgrunnlaget er mangelfullt, og at medisinsk behandling bør defineres som utprøvende?
Mens dette oppryddingsarbeidet pågår, ser vi frem til et videre samarbeid med de nye regionale sentrene for kjønnsinkongruens som nå er etablert i alle helseforetak. Barn og unge med kjønnsinkongruens trenger et bedre omsorgstilbud der de bor. Og det trengs et sentralisert, trygt og forsvarlig medisinsk behandlingstilbud for dem som har behov for det.
