Debatt

Kort sagt 9. november

Dagens korte debattinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Snøen er kommet til Tøyen. Men det er mye annet som ikke er på plass, mener en rekke av beboerne.

Gjør det mulig for oss å bli boende på Tøyen

Noen sa det var Tøyens arvesølv som ble solgt da Munchmuseet ble vedtatt flyttet. Da bør Tøyens beboere få igjen hva arvesølvet er verdt.

Aftenposten har skrevet om milliardløftene som kan bli brutt, og millionløftene som er innfridd. Millionløftene har forandret hverdagen vår. Gratis Aktivitetsskole på Tøyen og Vahl skole og foreldrestyrt femårsklubb på Tøyen har bidratt til dobbelt så mange elever i 1.–3. trinn på Tøyen skole. Vi er «en aktiv befolkning som ønsker å bli boende», som det heter i områdeløftets visjon. Men familier må flytte fordi de ikke har råd til større, eller de kommer ikke inn på leiemarkedet når de må ut fra annen leilighet. Mange flytter. Det gjør det vanskelig å utvikle langvarige nettverk.
I bytte mot arvesølvet ble vi lovet blant annet Vitensenter og badeland. Hold løftene, men nedskaler gjerne, så lenge pengene går til andre viktige tiltak. Unge på Tøyen og Grønland må få den fremtiden de fortjener:
Vi trenger flerbrukshall. Tøyen sportsklubb (skapt med stor dugnadsinnsats) trener unge i klasserom og gymsal.

Vi trenger større skolegård. Tøyen skole har Oslos minste. Hver elev har 3,6 kvadratmeter. Kommunen anbefaler 12 kvadratmeter, Sosial- og helsedepartementet 25–50 kvadratmeter.

Vi trenger luft! Luftforurensingen forbi Tøyen og Vahl skole er høyere enn ved en firefelts motorvei.

Vi trenger naboene. En bedre boligpolitikk. Og bedre boforhold i de kommunale blokkene.

Vi trenger ungdommene våre. Gi dem praksisplass. Krev at entreprenører tar sosialt ansvar, la det telle i anbudsrunder.

Gjør det mulig for oss å bli boende.

Heidi Marie Kriznik, Tøyenrådet
Åse Brandvold, Tøyeninitiativet
Sigrid Klæboe Jacobsen, Tøyen 5-årsklubb
Karianne Hjallen, Tøyen sportsklubb
Husein Awadnur, Tøyen unlimited
Veslemøy Blokhus Langvik, FAU, Tøyen skole
Berit Jagmann, Grønland beboerforening
Tonje Tornes, Tøyenkampanjen

Irak trenger Norge

Forleden er vi blitt bombardert med politiske løsninger for Mosul. Det er mye som tilsier at det demografiske og geografiske kartet vil forandres i hele regionen. Lokalpolitikere er opptatt av å finne en løsninger som tar vare på interessene til de som finansierer dem, om det er en av nabolandene eller irakiske politikere. De fleste av de lokale politikerne er villige til å gi naboen i det selvstyrte Kurdistan kontroll over en god del av provinsen som Mosul ligger i, mot støtte og hjelp fra Kurdistan. Det er mange krefter som allerede står mot hverandre. Mange aktører har allerede opprettet sine militser og deltar aktiv i krigen. De kurdiske diplomatene er gått i skytteltrafikk i de siste månedene mellom de forskjellige fraksjonene for å oppnå deres mål.

For to måneder siden kom mange statsvitere med teorier om hvordan de kan dele provinsen på en fredelig måte. Aller viktigst for dem var at de ikke skulle ta hensyn til skiller mellom religioner og etniske grupper, likevel baserer alle løsningsforslagene seg på dette. De som støttet de forslagene, fikk hard kritikk, så da begynte de å argumentere for geografiske distrikter, noe som kan betegnes som Keiserens nye klær.

Den store konflikten har ført til mistillit som undergraver enhver dialog. Det ender med at alle forslagene er skyldige inntil det motsatte er bevist. Fredelig sameksistens er umulig uten internasjonal støttet. Fredsprosessen krever en erfaren megler. Her kan Norge bidra.

Det er ikke nok å trene Peshmerga, det kreves mer feltarbeid. Her kan det mangfoldige Norge eksportere sin erfaring til Irak. Norge kan være den initiativtager. Norge kan utvikle Irak på mange områder og samtidig kan man få mange lønnsomme prosjekter. Det er på tiden at Norge beviser at det ikke bare terrorister som ble eksportert til Irak, men også fred.

Mohamed Saif Al-Mofty, Oppegård

Kampen for Y-blokken fortsetter

Arkitekt Niels Torp bidrar i Aftenposten 3. november til en oppfatning at det er helt i orden å rive nasjonale klenodier dersom, som han sier: « ...Y-blokken rett og slett er for nærværende i et veldig viktig plassrom». I så fall er mange klenodier i fare. Og at: «...alt som bidrar til å redusere behovet for transparens må vike for renhet og klarhet når nye løsninger nå skal tegnes».

Det blir helt ubegripelig. Viksjøs genistrek er jo at Y-blokken nettopp bidrar til klarhet og renhet ved å gi hver av de tre øvrige bygningene i nærheten egne plassrom. To av dem roper riktignok etter et arkitektonisk løft. Løsningene foreligger i arkitektene Lunde og Løvseths forslag fra 1992.

Bjørn Cappelen, arkitekt

Norge trenger to protonsentre

Det pågår en debatt om hvor man skal gi protonbehandling til kreftpasienter i Norge. Det har vært hevdet at denne type behandling må samles i Oslo. Dette er ingen god løsning. Vi mener at protonbehandling vil utvikles til å bli en ordinær del av behandlingstilbudet ved kreft. Fremtidens kreftpasienter vil ikke akseptere å bli påført langsiktige stråleskader når dette kan unngås. Dette vil ikke bli noen «smal» nisjebehandling for noen få.

Det er uheldig å etablere behandling på ett sted når behovet for partikkelterapi vil gjelde en så stor gruppe pasienter. De fire regionale helseforetakene har anbefalt å starte med utbygging i Oslo og Bergen. Det mener vi er en god anbefaling.

I Bergen er det aktive forskningsmiljø i tett samspill mellom Universitetet i Bergen og Haukeland universitetssjukehus innenfor protonbehandling både når det gjelder medisin og strålefysikk.

Vi mener at statsbudsjettet for 2017 bør legge til grunn utbygging av to anlegg: Ett i Oslo og ett i Bergen. Da vil vi sikre at forskning utvikles og at pasientene raskt kan få tilbud om denne behandlingen i Norge.

Eivind Hansen, administrerende direktør, Haukeland universitetssjukehus, og Dag Rune Olsen, rektor, Universitetet i Bergen

«Velferdsprofitørene» er modige forretningsfolk

Lederen i Rødt, Bjørnar Moxnes, går i sedvanlig stil hardt ut i Aftenposten 31. oktober, og uttaler seg om disse «fæle velferdsprofitørene i barnehagesektoren».

Når Moxnes uttaler seg negativt om privat barnehagedrift i mediene, er det dårlig gjort først og fremst overfor de ansatte i private barnehager, og overfor alle foreldre som har barna sine der. Sannheten er at private barnehager har vært, er, og vil alltid være viktige for å sikre det aller viktigste for Oslos mange barnefamilier: et tilstrekkelig antall barnehageplasser.

Resultatet av Rødts avtale med Ap i Oslo er at kommersielle ikke får adgang til å bygge nye barnehager de nærmeste årene. Og det er nemlig med hjelp av de kommersielle barnehagene at vi får full barnehagedekning.

Virkeligheten er at to av de tre barnehagene som til nå har fått krav om å betale tilbake tilskudd, er små familiebarnehager med 8–10 barn. Hvor grådige slike familiebarnehager har tid til å være, kan man jo virkelig undres over.

Aina Stenersen, leder, Oslo Frp

Venstres alternativ er en bedre langtidsplan for Forsvaret

«Forholdet mellom Regjeringen og Venstre er inne i en blytung fase» oppsummerer Eilertsen 9. november. Det er «blytungt» fordi Venstre og en rekke yngre offiserer og meriterte generaler, har et sterkt avvikende syn på den kortsiktige prioriteringen mellom investeringer i luft- contra landmakt.

Høyre prioriterer anskaffelse av «strategiske kapasiteter». Vedtatte investeringer i Hæren utsettes og Hæren og Heimevernet (HV) blir salderingsposter.

Utrolig nok har Arbeiderpartiet stilt seg som garantist for nedprioriteringen av Hær og HV.

Hæren mangler i dag volum og utholdenhet. Brigade Nord opererer med gamle stridsvogner, artilleri fra 60-tallet og er uten luftvern, samtidig flyttes hærens helikoptre til Sør-Norge. Alle disse forhold retter Venstres alternativ opp.
HV, som står som en garantist for lokal beredskap, forsvarsvilje og ikke minst volum, er foreslått redusert til 38.000 soldater. I Venstres alternativ styrkes HV til 45.000.

Langtidsplanen for Forsvaret foreslår å avvikle forsvaret av kysten ved å nedlegge Kystjegerne og sjø HV, samt skrote korvettene. Venstre tilrettelegger for et nytt sterkt kystforsvarskonsept.

«Det omfattende innkjøpsprogrammet er kostbart og noe må vike», skriver Eilertsen. Venstre viker ikke når det gjelder Andøya, det er ikke mer kostnadseffektivt å flytte all aktivitet til Evenes. Det er heller ikke god forvaltning av økonomi og kompetanse å legge ned Kjevik.

Regjeringen og Ap vil de neste åtte årene bidra til at vi vil ha en dårlig utrustet og for liten hær og HV, uten reserver og være uten kystforsvar. De vil i samme periode gjennomføre en rekke flytteprosesser med tvilsom verdi, alt i påvente av at vi skal få «strategiske kapasiteter» på plass. Venstres alternativ medfører flere «føtter på bakken» nå, med bedre utstyr, mer trening og mer tilstedeværelse i Nord-Norge.

Bernt Stilluf Karlsen og Odd Einar Dørum, begge Venstre

Dårlige søknader er ikke forbeholdt ungdom

Unge jobbsøkere er veldig mye mer enn seg selv nok. Som leder og ansvarlig for en HR- og organisasjon, har jeg i likhet med Knut Olav Åmås lest tusenvis av jobbsøknader.

Han har rett i at mange undervurderer viktigheten av en god søknad, og at mange pøser på med floskler. Samtidig bruker også vi som lyser ut stillinger de samme flosklene, som noe diffuse: «fremoverlente og proaktive medarbeidere som trives i et dynamisk miljø», eller ganske selvsagte: «økonomisjefer med sterk økonomiforståelse». I motsetning til dem som søker, har vi som arbeidsgiver både erfaring med og får betalt for å skrive disse annonsene.

Hos en tidligere arbeidsplass var jeg med på å bygge bransjens første traineeprogram. Vi hentet unge mennesker rett fra skolebenken, den gang i et annet arbeidsmarked enn i dag, hvor vi som arbeidsgivere slåss om talentene.

Min opplevelse var likevel den gang at vi møtte unge mennesker som hadde brukt tid på å orientere seg om valgmulighetene. I intervjuene var de stort sett godt forberedt, nysgjerrige på selskapet, bevisste sin egen utvikling, kravstore til hvem vi var og hvordan vi tilrettela for utvikling og læring. Samtidig var de velvillige til å legge ned stor arbeidsinnsats, både på jobb og sosialt. Unge i dag har ofte investert mye tid og penger i utdanning. De stiller krav jeg mener vi som arbeidsgivere og ledere har godt av. Bevissthet rundt egen utvikling og læring bør ikke mistolkes som «heia-kultur blottet for selvkritikk».

Arbeidslivet er i endring, med digitaliseringen brytes hierarkiet ned og tvinger slik frem nye organisasjonsformer. Medarbeidere jobber langt mer selvstendig enn tidligere, uten sjefer som til enhver tid forteller dem hva de skal gjøre. Slik endres også unges forventninger til sine arbeidsgivere, og på sikt vil også søknadsprosessene endres.

Et endret arbeidsliv og en endret gruppe arbeidssøkere krever at vi tilpasser oss og gjør oss klare til å møte modne og bevisste unge søkere. Kanskje skal vi derfor lytte litt mer til «jeget» hos de unge og slik sikre at vi ikke blir hengende bak?

Min påstand er at uansett hvordan arbeidslivet og søknadsprosessene vil se ut i fremtiden, vil de dårlige søknadene være jevnt fordelt. Og at unge jobbsøkere heller ikke da vil være seg selv nok.

Sarah C. J. Willand, organisasjons- og kommunikasjonsdirektør i TV2

Les mer om

  1. Debatt