Debatt

Økende pris for fred

  • Per A. Christiansen

PARADOKS.Israelske og palestinske ledere lover å arbeide for en fredsavtale. Men de har gjort lite for å forberede sine folk på hva freden vil koste.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

ISRAELS TIDLIGERE UTENRIKSMINISTER Abba Eban var fremfor alt kjent for sine talegaver. Den av hans verbale perler som huskes best, er karakteristikken av palestinerne og deres rolle i fredsprosessen. De "lar aldri en sjanse gå fra seg til å la en sjanse gå fra seg", sa Eban.Dette gjelder imidlertid i like sterk grad Israel, sa den israelsk-britiske historikeren Avi Shlaim da han nylig presenterte sin siste bok, "Lion of Jordan". Boken er i utgangspunktet en biografi på nær 700 sider over kong Hussein. Men den er i minst like stor grad Jordans politiske historie og landets rolle i fredsprosessen frem til kongens død i 1999.

Steilhet.

I den grad Hussein var involvert i fredsprosessen, dreide den seg i første rekke om den okkuperte Vestbredden, som var en del av hans kongerike inntil Israel erobret den under Seksdagerskrigen i 1967. For å få tilbake området var Hussein rede til full fred med Israel, og han holdt gjennom årenes løp et halvt hundre hemmelige møter med israelske ledere for å få til en slik fred.Med solid dokumentasjon — både israelsk og jordansk - viser Shlaim hvordan de israelske ledernes steilhet var hovedårsak til at det ikke kom noe ut av disse møtene. De brøt løfter. De stilte Hussein i forlegenhet med sine aksjoner. Og i perioder førte de ham bak lyset ved å late som om de forhandlet, mens de i virkeligheten kun var ute etter å hale ut tiden, samtidig som de koloniserte Vestbredden.Israelerne "var mer opptatt av territorium enn av fred", hevder Shlaim.

Fredsavtale.

Én følge av denne steilheten var at kong Hussein i 1988 ga opp. Han overlot til palestinerne å forhandle om Vestbredden (og Gazastripen, som også ble okkupert i 1967). Selv undertegnet han seks år senere en fredsavtale med Israel, en avtale som i hvert fall formelt har normalisert forholdet mellom de to landene.Det ironiske - eller tragiske - i denne situasjonen er at Israel i dag synes rede til å gi palestinerne innrømmelser som landets ledere ikke engang ville drøfte med jordanerne.I mellomtiden er deres sikkerhetsmessige situasjon blitt mer innfløkt. På Vestbredden hersker kaotiske forhold. Samtidig har islamistorganisasjonen Hamas overtatt kontrollen på Gazastripen, hvorfra det daglig skytes raketter og granater mot israelske tettsteder.

"Dramatisk".

Omfanget av israelernes innrømmelser overfor palestinerne har i grove trekk vært kjent. Og det er blitt bekreftet i et 26 sider langt gradert dokument som avisen Haaretz kunne bringe utdrag fra, forøvrig samme dag som Avi Shlaim presenterte sin bok i Jerusalem.Dokumentet ble i 2001 oversendt fra Israels avtroppende statsminister Ehud Barak til hans etterfølger Ariel Sharon og var en oppsummering av hva som inntil da var oppnådd i forhandlingene med palestinerne.Utgangspunktet den gang som nå var tanken om å opprette en egen palestinsk stat side om side med Israel, og med Jerusalem som hovedstad for hver av de to statene. Og selv om det ennå gjensto mye før en fullstendig avtale kunne festes til papiret, var det ifølge Haaretz oppnådd "dramatisk enighet" på flere av de mest sentrale punktene.Enigheten omfatter spørsmål vedrørende grenser, Jerusalems status, de palestinske flyktningenes skjebne og de jødiske bosetningene på Vestbredden. Det vil si noen av selve kjernepunktene i striden mellom de to partene, og samtidig noen av de vanskeligste problemene.

Tankekors.

Det bør være et tankekors for begge parter at det er nettopp slike tanker som nå igjen blir drøftet bak lukkede dører i den nye runde av forhandlinger mellom Israels statsminister Ehud Olmert og palestinernes president Mahmoud Abbas. Og det bør være et enda større tankekors at det kan bli stadig mer vanskelig å sette en eventuell avtale ut i livet. Olmerts regjering vil sprekke. Og Abbas vil møte motstand, ikke bare fra Hamas, men også fra væpnede grupper innen sin egen organisasjon, Al-Fatah.Mye kunne vært vunnet hvis hver av partene hadde forberedt sine respektive undersåtter på hvilken pris de må være rede til å betale for en fredsløsning. Men her har begge parter gjort seg skyldige i alvorlige unnlatelsessynder. Hverken israelerne eller palestinerne er forberedt, men det er verre enn som så: De virker også nærmest uinteressert i hva som foregår. Paradokset kan til syvende og sist være at mens en fredsavtale rykker stadig nærmere, kan det i praksis bli henimot umulig å få gjennomslag for den. Israelerne har grunn til å tenke tilbake med vemod på de årene da de hadde muligheten til å komme overens med kong Hussein.

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Mediene må være åpne om seg selv

  2. DEBATT

    Kort sagt, lørdag 18. august

  3. DEBATT

    Dette handler ikke om likegyldighet

  4. DEBATT

    Samferdselsministeren: Nøyaktig om jernbanen

  5. DEBATT

    Nei, Elin Ørjaseter, kunstnere hever seg ikke over andre

  6. DEBATT

    Håndhilsenekt – en menneskerett?