Kort sagt, mandag 26. september

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Fraværsgrensen. Norsk narkotikapolitiforening. Ukraina-fond. Mangfold i høyere utdanning. Dette er dagens kortinnlegg.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Fraværsgrensen er ulogisk

I går brukte jeg morgenen i telefonkø hos legen og på å skrive e-post til lærere for å fortelle at 16-åringen i huset er forkjølet med feber, og at hun for andre dag på rad naturlig nok ikke er på skolen. På disse to dagene har hun gått glipp av fag med få timer i uken. Hun har allerede begynt å regne på hva som kan skje dersom hun blir forkjølet på en torsdag senere i høst. Har du 10 prosent udokumentert fravær, mister du som hovedregel karakteren i faget.

I pandemien fikk vi hurtigopplæring i smittevern og skjønte at det var lurt å holde seg hjemme når vi var syke, både for å bli fortere frisk og for å minimere smittespredning. Med dagens fraværsgrense «presser» vi ungdommer til å gå hel- eller halvsyke på skolen fordi de er redde for ikke å få karakter i ulike fag. Resultatet vil sannsynligvis bli at virusinfeksjoner får herje lengre.

Fraværsgrensen, som skal redusere skulking i videregående skole, virker sikkert godt mot det. Men den gjør at vi bruker ressurser og tid på ingenting. Foreldre må sende meldinger, lærere må registrere ulike kategorier av fravær, og leger må undersøke «friske» ungdommer. Og det koster. Rundt 200 kroner pr. legeerklæring, enda dyrere hvis du må gjøre dette privat. I tillegg er det ulik praksis. Noen legekontor har tatt en avgjørelse om at det er nok at foreldre ringer inn. Andre vil se pasienten.

I pandemien ble vi også minnet om hvor viktig tillit er i et samfunn. Tillit til at vi var hjemme når vi hadde symptomer, og tillit til at politikerne og helsemyndigheter tok riktige valg.

Denne tilliten er fraværende med fraværsgrensen. Implisitt forteller systemet deg at det ikke stoler på elevene og heller ikke foreldre.

Mange videregående skoler bruker sikkert skjønn når det kommer til stykket. Men nettopp derfor blir fraværsregelen ulogisk. Det eneste man oppnår, er stressede elever, irriterte foreldre og et unødig press på en allerede skviset fastlegeordning.

Julie Gjørven, Oslo

Sa du «glasshus»?

I et kortinnlegg i Aftenposten 14. september kommenterer Roar Mikalsen, leder i Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD), mitt innlegg 6. september om Norsk narkotikapolitiforening og ender med å synke ned på det personlige plan: Jeg bør ikke «kaste stein i glasshus».

Jeg lar mine internasjonale Rule of Law and Human Rights (RoL/HR)-oppdrag tale for seg, men nevner at jeg i 2017 gikk sterkt imot regjeringens forslag til straffeskjerpinger. Etter to år i Bosnia i 2000 rekrutterte jeg tidligere kolleger til å lede en gjennomgripende rettsreform der.

Under mine ti år som rådgiver for Utenriksdepartementet i HR-dialogen Vietnam/Norge initierte jeg i 2007 Vietnams første «Conference on Criminology», kriminalpolitikk lett kamuflert som fag.

Som leder av Norges nyopprettede RoL/HR-sendelag til Moldova fulgte jeg opp med den første «Conference on Criminology» der i 2008. Den ledet til en reform der straffer på 15 års fengsel og mer sank fra 7,10 prosent i 2008 til 2,18 prosent i 2010. Fangetallet sank fra 247/100.000 i 2006 til 183 i 2010.

Sendelaget fortsatte i ti år med stor suksess. Som pensjonist avsluttet jeg som foreleser i etikkseminarer i Romania og var med på å utarbeide et hefte om «Ethics for Magistrates».

Gjøre en forskjell, heter det visst!

Iver Huitfeldt, pensjonert lagdommer


Opprett et gjenoppbyggingsfond for Ukraina!

Samtidig som ukrainerne kjemper og dør for sin frihet og våre felles verdier, tjener Norge grovt på krigen. Istedenfor å være fornøyd med å gi Ukraina 0,65 prosent av de årlige merinntektene vi får som følge av økte olje- og gasspriser, vil jeg oppfordre norske stortingspolitikere til å opprette et gjenoppbyggingsfond for Ukraina. Men først må de erkjenne at et land som profitterer på krig i Europa, har et ekstra ansvar for å hjelpe krigens ofre.

I Aftenposten 14. september tok jeg til orde for at jo mer Norge tjener på olje og gass takket være Russlands president Vladimir Putin, desto mer bør vi gi til ukrainerne for å hjelpe dem med å vinne krigen og gjenoppbygge landet. Svaret fra de største partiene på Stortinget er at de vil beholde merinntektene selv (Aftenposten 19. september).

Høyres Helge Orten og Senterpartiets Geir Pollestad mener det er feil å kalle Norge en krigsprofitør og «oppsiktsvekkende historieløst» (Pollestad). Begge burde sjekke Det norske akademis ordbok. En krigsprofitør er «en profitør som tjener seg rik på krig», hverken mer eller mindre. Et kjent historisk eksempel er norske skipsredere under 1. verdenskrig. De tjente enorme summer, men sjelden som følge av «ulovlige eller høyst tvilsomme metoder», som Orten assosierer med begrepet.

Pollestad mener Norge ikke kan kalles en krigsprofitør fordi tapene i Oljefondet er større enn anslagene for de økte olje- og gassinntektene. Det er et pussig regnestykke. Oljefondets verdi har sunket i takt med verdens børser. Hvis vi ikke hadde eid et oljefond med synkende børsverdier, hadde vi da vært en krigsprofitør?

Det må være mulig å ha to tanker i hodet på en gang: Verdien av Oljefondet synker, og som i andre europeiske land rammes bedrifter og husholdninger av krigen. Men det unike med Norge er at vi har en enorm økning i olje- og gassinntekter som følge av Putins krig.

Ukraina har stor arbeidsledighet og samtidig et skrikende behov for å gjenoppbygge skoler, vann- og elektrisitetsforsyning, broer og annen infrastruktur. Et gjenoppbyggingsfond er solidaritet i praksis.

Henrik Hovland, forfatter


Universitetene må jobbe med mangfold

I et innlegg 19. september skriver jusstudent Sarah Zahid om kultursjokket hun som minoritetsstudent erfarte på Universitetet i Bergen (UiB). Som rektor ved UiB vil jeg gi Zahid rett i flere av hennes betraktninger. Universitetene har et stykke å gå når det kommer til mangfold.

Høyere utdanning er et kjerneverktøy for sosial mobilitet og for et demokratisk samfunn.

Spesielt for førstegenerasjons studenter kan det være krevende å møte en verden med ukjente kulturelle referanser. Mange har kjent på det Zahid viser til. Forfatteren Zeshan Shakar skildrer Blindern i romanen «Tante Ulrikkes vei». Særlig kjent er scenen fra første dag i studentkantinen, da hovedkarakteren tar en cola i kjøleskapet, men straks forstår at det er ikke noe man drikker der.
Middelklassens barn drikker macchiato. Latte. Sencha. Kald mocca.

I 1980 hadde under 1 av 50 norske 20-åringer innvandringsbakgrunn. I år er det nærmere 1 av 5.

I lys av en så drastisk endring er det åpenbart at universitetene som samfunnsinstitusjoner må arbeide systematisk med mangfold. Når velkomstuken oppleves som drikkepress, skapes ikke en inkluderende inngang til studietiden. Dette jobber vi aktivt med. Å studere og endre miljø skal være både befriende og utfordrende. Det er ikke et mål at det skal skje friksjonsfritt, men det skal være inkluderende.

Om vi skal rekruttere sterkt, må vi rekruttere fra hele befolkningen. Å sikre mangfoldig rekruttering er viktig fordi vi trenger et rettferdig og representativt utdanningssystem. Det er også viktig for å skape et kunnskaps- og perspektivmangfold som styrker kvalitet i fag og utdanninger, og for å etablere nettopp det mangfoldige studiemiljøet Zahid etterlyser. Det gjelder profesjonsutdanningene våre, men også de klassiske universitetsutdanningene.

Om vi ønsker å gjøre noe meningsfylt med mangfold i høyere utdanning, må vi se på helheten av utdanningsløpet, helt fra grunnskolen til høyere utdanning. Dette er en innsats som trengs, og som vi ønsker velkommen.

Margareth Hagen, rektor, Universitetet i Bergen