«Folkeopplysningen» svarer: Noen vil alltid mene at vi burde gjort andre valg

Når man skal lage kun én episode om psykisk helse, er det en del nyanser som går tapt.

28. september publiserte NRK Folkeopplysningens episode «Psyk». Programmet har fått en del reaksjoner. Vi som lager «Folkeopplysningen», er glad serien skaper debatt, men kjenner oss ikke igjen i så mye av kritikken.

«Folkeopplysningen» undersøker temaer hvor det er stor avstand mellom det «folk flest» tror, og det den best tilgjengelige forskningen kan fortelle oss. Episoden «Psyk» handler om psykisk helsevern og unges psykiske helse.

Feltet er stort, avgrensninger må nødvendigvis gjøres. Og noen vil alltid mene at vi burde gjort andre valg. For eksempel at vi heller burde sett på ressurssituasjonen innen psykisk helsevern (Dagsavisen 4. oktober). Det er selvfølgelig helt legitimt å mene. Men siden programmets rammer er begrenset, samarbeider vi med journalister i NRK som skriver egne saker om temaet. Denne gangen nettopp om de lange ventelistene som møter mange pasienter.

«Svært god» effekt av psykoterapi?

En del av programmet handler om effekten av psykoterapi. Hvor godt fungerer det å gå til psykolog hvis man er psykisk syk? Vi gjengir en metaanalyse som oppsummerer den beste forskningen på feltet, og som finner at syv pasienter må få behandling for at én skal ha godt utbytte av behandlingen. Vi er enige med dem som har påpekt at vi burde oppgitt at en del av kontrollgruppen er pasienter som får annen type behandling. Tallet én av syv kan dermed være i overkant strengt.

Men gir programmet et feilaktig bilde av psykoterapi? Psykologspesialist Marit Råbu mener det. I Aftenposten 5. oktober skriver hun at psykoterapi har «svært god effekt» og henviser til en studie som viser at tre pasienter må få behandling for at én skal ha godt utbytte.

Problemet med studien Råbu henviser til, er at den sammenligner pasienter som får terapi, kun med pasienter som står på venteliste for behandling. Det er velkjent at å stå på venteliste trolig gir en noceboeffekt, altså at det i seg selv gjør at pasientene blir saktere friske enn om de ikke hadde fått behandling i det hele tatt.

Og selv om vi skulle legge Råbus tall til grunn, tror vi nok de fleste ikke-psykologer vil synes det er rart å kalle det en «svært god effekt» dersom man må behandle tre personer for at én skal ha godt utbytte av behandlingen.

Underlige karakteristikker

Den siste delen av programmet handler om effekten av antidepressiver for pasienter med depresjon. I en kronikk i Aftenposten kommer styreleder i Norsk psykiatrisk forening Lars Lien med en rekke innvendinger (14 i tallet) og konkluderer med at programmet er misvisende.

Hans første ankepunkt er at vi lar en psykolog, og ikke en psykiater, få fortelle at vi faktisk ikke vet hvordan antidepressiver fungerer. Han liker heller ikke at vi bruker legoklosser til å illustrere de 28.000 referansene som finnes om behandling av depresjoner med antidepressiver. Og han hinter om ideologisk slagside hos programskaperne siden vi ikke da også bruker legoklosser til å illustrere forskningen på psykoterapi.

I det hele tatt vitner mange av Liens punkter om en profesjonskamp mellom psykologer og psykiatere, som vi ikke er så opptatt av. Det viktigste for oss er kvaliteten på argumentene og referansene fagfolk henviser til, ikke hvilken tittel de har.

Likevel er flere av Liens innsigelser legitime spørsmål om nyansering. Når man skal lage kun én episode om psykisk helse, er det en del nyanser som går tapt. Kanskje ville programmet blitt bedre om vi snakket mer om alvorlig psykisk lidelse. Kanskje kunne vi presisert at antidepressiver også skrives ut mot andre lidelser enn bare depresjon. Men slike kompromisser gjør vi hele tiden for å gjøre programmet kort nok og forståelig nok for et bredt publikum.

Lien kritiserer programmet for å være for opptatt av forskning «på gruppenivå» og at vi ser bort fra den lange kliniske erfaringen landets psykiatere innehar.

Klinisk erfaring er selvsagt viktig, men det er umulig for en lege eller psykolog å vite om pasientene blir friske av behandlingen, eller om de bare blir friske mens de mottar behandling. Derfor er vi nødt til å vende oss til forskningen for å finne svar på spørsmål som i hvilken grad antidepressiver fungerer mot depresjon. Der er den faglige uenigheten stor.

Lien kommer dessuten med noen påstander som vi overhodet ikke kjenner oss igjen i. Han skriver at «programmet bidrar til fortsatt stigma og skam», og at vi «bagatelliserer lidelsen hos de som har alvorlig psykisk lidelse». Dette er underlige karakteristikker av et program som søker å nyansere synet på hva man kan forvente seg av behandlingen, dersom man på et tidspunkt blir psykisk syk.