Psykiatri, pilleskam og pårørende

Vi har en datter med schizofreni og har smertelig fulgt hennes modige kamp for å mestre livet. I gode perioder har vi stor glede av samvær. Vi er stolte av henne.

Når vi ser hennes lidelse og erfarer at med antipsykotiske medisiner blir hun tilnærmet seg selv, erfarer vi hvor viktig medisiner er. Det er stor sammenheng mellom psyke, biologi, tilknytning og sosiale forhold. Men for oss som lever tett på, er det tydelig at dette er en sykdom som i stor grad er knyttet til biologiske forhold. Vår datter har ikke brukt rusmidler.

Vi ble glade for styret i Norsk psykiatrisk forenings kronikk 9. august, der de skriver at «pilleskam» i psykiatrien er et alvorlig samfunnsproblem. Vi møter selv uforstand knyttet til psykisk sykdom: Alt fra at schizofrene er farlige, til at medisiner fjerner individets personlighet.

Mor, far og søsken lever med vår datters smerte, og vi opplever at kronikken plasserte forståelsen der den hører hjemme: sykdom i hjernen. Vi foreldre tenker likevel bredt: Alt rundt hennes liv og vårt samspill som kan gjøre livet hennes bedre, er vesentlig. Vi er heldige og opplever både på sykehus og på kommunalt nivå et samarbeid mellom ulike yrkesgrupper.

Det er mye uforstand rundt psykisk sykdom, og det hviler et stort ansvar på fagfolk som debatterer. Vi skulle ønske at fokuset ble flyttet til pasienten og dens lidelser, og at medisiner i mange tilfeller er avgjørende. For pasient og pårørende er det en belastning at det i sosiale medier og i offentlig debatt florerer mistenkeliggjøring knyttet til å benytte psykofarmaka. Ofte lurer vi på: Hvorfor kommer ikke disse diskusjonene knyttet til andre sykdommer? Hvorfor får ikke den som er hjertesyke, disse spørsmålene ved bruk av medisiner?

Anonyme foreldre

Aftenposten kjenner skribentens identitet