Frykt ikke, Lise Fjeldstad
Kort sagt, torsdag 16. februar.
I klagesangen over norsk eldreomsorg har jeg en alternativ stemme. Jeg har i 55 år vært demograf, har hatt min kone på sykehjem i Oslo i åtte år og selv vært innom sykehus noen ganger. Det er altså institusjoner jeg har erfaring med.
Den trøstesløse beskrivelsen av omsorgen vi hører, er for skjev. Ofte baserer den seg på tragiske situasjoner, men disse gir ingen fullgod beskrivelse av hele sektoren.
Bildet skremmer potensielle pleietrengende og pårørende. Det triste er å bli pleietrengende, og sorgen får lett utløp gjennom kritikk. Ofte nedvurderes innsatsen til pleiere som sliter med altfor få ressurser. Vi må fortsatt heie på dem, det er ikke de som svikter!
Det trengs flere varme hender og øyne i omsorgen. Å utvikle digitale løsninger og avvikle personlig omsorg er å gå gal vei for mange.
Hodet må være ganske friskt for å ha nytte av digital medisinutdeling eller av en PC-stemme som sier at klokken er to på natten om man vil gå ut. Mange flotte tilbud til demente hjelper de friskeste til et bedre liv i noen år, men demente er akkurat like forskjellige som andre folk.
Etter noen år blir alle avhengige av varme hender, ikke kalde PC-er. Det er lettvint og takknemlig å fokusere på de friskeste. Man skriver heller om idylliske demenslandsbyer enn tungt demente, avhengige av mating og bleieskift.
Noen har nok varme hender i eget hjem, men mange må mot slutten av livet få disse i en institusjon. Det er visst ikke mulig å holde dagens bemanning i helsesektoren fremover, men den må organiseres bedre. Mange kan smøre en brødskive eller spasere med en dement.
Sykehus skal rives og flyttes og bygges, for svimlende beløp. Selv blir jeg svært godt ivaretatt av kompetente personer med det nyeste utstyret, i et hus som er eldre enn meg. Det er jo fagmiljøet pasienten avhenger av, ikke husets alder. Og fagmiljøene synes å trives der de er. Kanskje noen av milliardene heller kunne brukes på noen av de ledige hendene vi tross alt har?
Lars Østby, Oslo
