Hva gjør en bro?

Et pussig spørsmål, kanskje, men avgjørende for umiddelbart å kunne oppleve dens hensikt.

Psykologer har vist oss at førsteinntrykket av all arkitektur gjenkjennes spontant med utgangspunkt i våre grunnleggende kroppserfaringer. Det gjelder også broen, som vi psykisk «prøver» før vi fysisk trer ut på den.

Slik sett blir en bros særtrekk vurdert ut fra de to viktigste oppgavene den skal løse: Den forener det som er adskilt, og den hindrer et fall ned i tomrommet mot elven, dalen eller juvet.

Gaver og ofre ble kastet i elven

At en bro forener ulikheter, kan illustreres med da den eldste broen i Roma ble bygget over Tiberen på 600-tallet før Kristus.

Store seremonier fant sted, og gaver og ofre ble kastet i elven. Hvorfor? For å mildne flodgudens vrede over at menneskene trosset gudene ved å forene det som naturen hadde adskilt.

Den som ledet seremoniene, ble kalt «den store brobygger», pontifex maximus (av pons = bro). Det ble tittelen på Romas øversteprest, senere overtatt av keiserne og til slutt paven, denne gang som betegnelse på rollen som mellommann mellom jord og himmel.

At en bro også skal hindre et fall, kan alle de som har forsert en dinglende hengebro, bekrefte – de vet hva skrekk er. Derfor ble Breviksbroen over Frierfjorden stengt for trafikk en periode fordi den begynte å riste. Visstnok helt ufarlig, hevdet ingeniørene, men nok til at folk ville hente frem den gamle fergen.

Ved utformingen av nye broer blir det derfor ofte lagt inn en overhøyde midt på brobanen der presset nedover er sterkest. Av statiske grunner, ja – men like mye av psykiske: som et uttrykk for at fallet motvirkes.

Statuer tett i tett

Med dette for øye kan vi sammenligne to kjente broer.

Den ene ligger i Roma, «Englebroen» (Ponte S. Angelo), bygget i annet århundre e. Kr. Den krysser Tiberen fra den opprinnelige bykjernen over til borgen Castel S. Angelo på Trasteveresiden og knyttes derfra videre til veien som fører til Peterskirken.

Den andre er «Broen», som ligger i Vigelandsparken og ble åpnet i 1940. Den spenner over Frognerdammene og leder rett imot høyden med Monolitten i det fjerne.

Felles for de to broene er at begge er flankert med statuer som står tett i tett.

I Roma står ekstatiske engler på toppen av gelendrene. I Oslo står myriader av barn, unge og voksne i full livsutfoldelse.

Hvorfor engler på en bro?

Midt på 1600-tallet strømmet pilegrimene til det katolske Roma. Englestatuene ble utformet av barokkunstneren Gian Lorenzo Bernini som en dramatisk fortolkning av pilegrimsvandringens nest siste del like før sluttetappen ble nådd under Peterskirkens kuppel.

Men hvorfor engler på en bro? Under kommando av erkeengelen Gabriel på toppen av borgen skulle de hindre fallet og drukningen i elven.

Engler ble sett på som menneskets beskyttere mot farer, ytterligere synliggjort ved at gelendrene langs kanten hadde åpne sprinkler med blikkontakt rett ned til de frådende vannmassene.

Men ferden over Tiberen var samtidig en botsgang som skulle minne den vandrende også om et eksistensielt fall – ikke bare et fysisk.

For hva er det de ti englene bærer bud om, der de med sine flagrende gevanter lander lett på hver sin pidestall med små skyer under føttene?

De har vinger som om de kom svevende rett ned fra himmelen. Og de har med seg et viktig budskap, et angelos, som har gitt dem englenavnet. Budskapet er om Kristi lidelsesvandring langfredag, «Via Dolorosa».

I hendene bærer de gjenstander som skal minne om alle stadiene frem til korsfestelsen og døden: fra søylen han ble bundet til og snorene han ble pisket med, via tornekronen med piggene til eddikksvampen han måtte drikke av.

For det er dette den vandrende skal påminnes om for hvert skritt i fremrykningen over broen: at menneskeheten bevisst hadde foretatt det største fall av alle, ved å pine og drepe «kjærlighetens gud».

Først når det var erkjent, kunne pilegrimen ile videre frem til Petersplassen som med sine åpne søylearmer raust «tok imot alle de troende» (Bernini).

Livsprosessen i Vigelandsparken

Broen i Vigelandsparken avspeiler det unge Norges nasjonalbygging etter 1905. At oppdraget til dette gigantanlegget ble gitt til bare én mann, er i seg selv et tegn på tidens foretaksomme overmot.

Det er også talende at anlegget fulgte i sporene etter 1814-utstillingen, som hadde vært oppført samme sted i 1914 for å feire grunnloven og friheten.

Statuene har derfor ikke en direkte religiøs forhistorie som i Roma. Snarere kan de leses som optimistiske bilder av et helt folk som forenes langs brobanen, en forening som når sitt innholdsmessige klimaks i Monolitten for enden av broaksen på den andre siden av dammene den krysser.

På hvilken måte? Ved at broens sammenknyttende funksjon understøtter statuenes fremstilling av hvordan alle livets høyst ulike stadier henger sammen fra fødsel til død, via ungdom, voksenliv og alderdom.

Dette er en gjentagende prosess, en prosess som er tidløs. Derfor er alle skulpturene nakne, som ellers hadde identifisert dem til en samtid, slik forfatteren Roy Jacobsen ser sin Vigeland.

Alle stadiene i denne livsprosessen skilles fra hverandre med arketypiske handlinger og egenskaper som er typisk for den enkelte fasen.

Som de fire klassiske sinnstilstandene knyttet sammen av fire barn som står i hvert sitt hjørne på en firkantet utvidelse av brobanen.

Melankolikeren med sine triste øyne og tafatte armer, sangvinikens (livsnyterens) iver, flegmatikerens ro og den koleriske gutten som spruter av sinne.

Den seige kampen mot det onde fremstilles på toppen av inngangssøylene til broen i form av menneskets basketak med øglen, et symbol på det nedbrytende i tilværelsen.

Og omvendt, som bilder på det livgivende, alle fremstillingene av kvinnen og mannen og deres skiftende stemninger i spennet mellom ømhet, omfavnelser og avvisninger.

Og alle barna som krøller seg beskyttende, og ungdommen som leker og huier og løper om kapp med utstrakte armer.

Vel over på den andre siden av dammene oppsummeres alle livsfasene langs broen i Monolittens samlende vertikal. Nå er også de gamle med. De sitter i krets med de unge på platået rundt Monolitten. Den er med sine klatrende skikkelser opp mot himmelen og lyset blitt lest som en billedgjøring av selve kampen for tilværelsen. Liksom de egyptiske obeliskene som hentet ned solen til jorden. Og der også likheten med en fallos viser at denne kampen er evig.

Fellestrekkene

Slik handler de to broene om det samme. De leder mot mål som oppsummerer det broene forbereder til. Og har et innhold som tolkes av store bildehuggere som med kunst makter å tydeliggjøre hva dette innebærer.

Som å sikre folk mot farer, før redningen nås på den andre siden under kuppelen. Og som livets adskilte faser som bilder på hva Monolitten forener.

Begge som svar på hva en bro gjør.