Litteraturen må slåss for oppmerksomheten

Ja, mediedekningen er snevrere, men plassen er også trang fordi norsk litteratur er vital nok til stadig å tiltrekke seg talenter, skriver innleggsforfatteren.

Vilkårene for samtidslitteraturen har gjennomgått store endringer siden årtusenskiftet. Forfatter Agnar Lirhus må ta innover seg disse om analysen hans skal bli mer relevant.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Forfatteren Agnar Lirhus har startet en debatt om det han mener er en mager og skjevt fordelt oppmerksomhet for forfattere i offentligheten. Dette skal skyldes medienes manglende kulturansvar og en altfor sterk ensretting i forlagenes og bokhandlernes virksomhet. Ifølge Lirhus har det skjedd en gradvis forverring siden han debuterte i 2005.

Det er lett å kjenne seg igjen i problematikken Lirhus skisserer. Men jeg skulle ønske han også hadde blikk for det større bildet.

Kampen om bokkjøpernes penger

Da jeg begynte som forlegger i august 2000, hadde jeg ikke mobiltelefon, og sosiale medier fantes ikke. I dag er Apple, Facebook, Amazon og Google blant verdens mektigste selskaper, og strømmetjenestene blir stadig flere. Bøkene og forfatterne kjemper ikke lenger først og fremst mot hverandre om folks tid og oppmerksomhet.

Lirhus mener at det skjer en utsiling av titlene i kampen om bokkjøpernes penger, og det har han selvfølgelig rett i. Den starter i de myteomspunne bokrådene. Her presenterer forlagene kommende sesongs bøker for bokhandelansatte, bøker vi håper kan nå et større publikum. Deretter velger bokhandlerne hvilke titler de skal ta inn et relativt begrenset antall av, og hvilke som skal ligge i bunker.

Utvelgelsen er basert på erfaring, skjønn, magefølelse. Her er ingen algoritmer, men Lirhus har rett i at både vi og bokhandlerne prioriterer, og jeg inviterer ham gjerne til å foreslå andre løsninger.

Vi prøver å bygge forfatterskap

Forlagenes arbeid for å skape oppmerksomhet rundt utgivelsene er imidlertid jevnt fordelt. Vi legger ned mye hengiven innsats i å gi hver eneste bok en best mulig mottagelse. Vi prøver å bygge forfatterskap.

Å utgi en bok til stillhet er drepende for forfatteren, og det er et nederlag for oss i forlaget, fordi vi har mislykkes i å nå ut.

Det er fremdeles mulig for mindre kjente forfattere å få oppmerksomhet, selv i den tette bokhøsten – vi har flere eksempler på dette fra vår egen liste i høst.

Ja, mediedekningen er snevrere, men plassen er også trang fordi norsk litteratur er vital nok til stadig å tiltrekke seg talenter.

I bokhandelen ligger enkelte titler i bunker, men bestselgerne utgjør en langt mindre del av det totale salget enn for 20 år siden. Antallet solgte titler har økt.

De norske bestselgerlistene består av en stor del litterært sterke romaner, og det er flere norske romaner blant de mest solgte titlene enn før. Dette er forfattere som leses grundig i ambisiøse tidsskrifter, og som det vil bli skrevet avhandlinger om. At blant andre Matias Faldbakken, Karl Ove Knausgård, Nina Lykke, Helga Flatland, Zeshan Shakar og Ingeborg Arvola har preget kulturseksjonene denne bokhøsten, er faktisk et sunnhetstegn.

Sikre et mangfold av uttrykk

Forlagenes styrke og utfordring har alltid vært balansen mellom kunst og kommers.

Som forlag er vi forpliktet av momsfritak og innkjøpsordning til å sikre et mangfold av uttrykk i norsk litteratur. Eksperimentelle og utforskende bøker skal utgis og finne sin plass i det litterære kretsløpet, selv om de kan ha lave salgsforventninger.

Det er avgjørende for oss å skape litterære fenomener, både fordi det dreier seg om forlagets overlevelse, men også fordi vi mener det er et gode at forfattere fortsatt er folkelesning. Kall det gjerne «kjendisforfattere», for å bruke Lirhus’ egne ord.

Det er viktig at norsk samtidslitteratur fortsetter å ha en sentral plass i kulturen, i konkurranse med podkaster på Spotify og serier på Netflix.

Grunnlaget for hele bransjens eksistens

Selvfølgelig forstår jeg Lirhus’ fortvilelse over dagens situasjon. Vi står også midt oppi den hver dag. Men virkeligheten rundt oss har gjennomgått en ekstrem forvandling, og dette gjenspeiles ikke hos Lirhus. Derfor blir analysene hans mindre relevante, og løsningene – i den grad de finnes – kanskje ikke engang ønskelige.

Ingenting av dette fritar imidlertid forlagene for ansvaret for de forfatterskapene de utgir. Ingen forlag kan gjøre alle sine forfattere til bestselgere eller litteraturkjendiser. Det er forfatternes arbeid som danner grunnlaget for hele bransjens eksistens, og det er vi klar over.