Kort sagt fredag 9. september
Forsvarsbudsjett. Fastleger. Familieliv og karriere. Saudi-Arabias tidligere justisminister. Her er dagens kortinnlegg.
Nødvendig å særbehandle forsvar
Høstens statsbudsjett kommer til å bli stramt. Mange viktige områder vil måtte tåle kutt. Skatten på kapital må opp. Oljepengebruken ned. Mål: dempe prisveksten.
Ett område skiller seg ut og er blitt sirklet inn av statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp): Forsvar og beredskap.
Hvorfor er det så annerledes? Stram finanspolitikk svarer bare på en del av krisen vi står i: prisøkningene. Men stram finanspolitikk hjelper ikke mot den sikkerhetspolitiske risikoen. Her kreves økt pengebruk.
Russland er en uforutsigbar trussel. I e-tjenestens trusselvurdering fra 2011 het det: «I dagens sikkerhetssituasjon utgjør russisk militærmakt ingen trussel mot Norge.» Slik er det ikke i dag.
Men tilspissede risikovurderinger fra fagmiljøene siden Russlands annektering av Krim er i mindre grad blitt fulgt av penger fra politisk hold. Solberg-regjeringen la seg lavere enn det laveste av fire foreslåtte finansieringsnivåer fra forrige forsvarssjef. Et mer uforutsigbart Russland krever mer av oss.
For det første: Troverdig norsk deltagelse i Nato-samarbeidet og dermed troverdig Nato-støtte til Norge krever at vi minst oppfyller Nato-forventningene om 2 prosent av bruttonasjonalproduktet til forsvar.
Forsvaret har mangler som svekker forsvarsevnen vår: innen ammunisjon, uniformer, kjøretøyer, infrastruktur og reservedeler. Mer midler vil tette hull og kan bidra til å øke tempoet på tiltak eller forlenge levetiden på eksisterende kapasiteter. Fra revidert nasjonalbudsjett er midlene til maritime patruljefly på Evenes et eksempel på det første, midlene til Ula-klassen av ubåter et eksempel på det siste.
For det andre: Forsvarssatsing må følges av styrking av sivil beredskap – som har betydelige mangler. Risikoen for kriser øker på flere områder enn det sikkerhetspolitiske. Og de aller fleste kriser, sivile som militære, krever at mange beredskapsaktører løser krisen sammen: brannfolk, politi, kommuneadministrasjon, vern om sårbare grupper. Også sikkerhetspolitiske kriser krever dypt velfungerende samarbeid.
Vi lever i helt andre tider enn for bare noen få år siden. Trygghet må gå først. Derfor må både forsvar og hverdagsberedskapen prioriteres. Det er en forutsetning for all annen politikk.
Axel Fjeldavli, Tankesmien Agenda
Pasientkrisen skyldes strukturen i fastlegeordningen
Fastlege Fuk-Tai Poon Sundvor svarer 3. september på mitt innlegg 26. august om strukturproblemer i fastlegeordningen. Sundvor har rett i at det er en «pasientkrise». Når strukturen belønner «hastverk», går det ut over adekvat, helhetlig omsorg.
Dette er ikke mine «teoretiske antagelser», slik Sundvor skriver. Fastlegene får faktisk betalt for å ha mange pasienter på listen og korte konsultasjoner. Det vet Sundvor. Uheldig, men sant. Fastlege Jørgen Skavlan har beskrevet hastverket i sin kronikk 21. august.
Mine refleksjoner er også basert på erfaringene fra hvordan «mine» pasienter blir fulgt opp. Mange får god oppfølging. Men for mange kommer tilbake og forteller at fastlegen ikke har tid til å følge opp behandling igangsatt på sykehuset.
Sundvor avskriver fastlegenes ansvar for høye sykefraværs- og uføretrygdandeler i en frisk befolkning med at det er «Nav som forvalter trygdeloven». Men hun må jo vite at Nav alt overveiende bygger på legens vurderinger? Navs konsulentleger, som heller ikke alltid trekkes inn i saksbehandlingen, ser ikke pasientene og kommer i tilfelle sent inn i fraværsforløpet.
Sundvor skriver at fastlegene ikke ønsker «kontrollørrollen». Men i fastlegeordningen har de påtatt seg den. Når Sundvor ikke ønsker det, burde hun vel være enig i at ordningen må endres?
Med all respekt for fastlegene, faglig og menneskelig: Strukturendring er nødvendig – av hensyn til pasientene, god medisinsk praksis, som vi alle brenner for, helheten i helsetjenesten og samfunnets ressursbruk. Avslutningsvis er jeg enig med Sundvor i at helseministeren har det overordnede ansvaret for nødvendige endringer.
Torkel Steen, sykehuslege
Vi trenger kvinnestemmene
Dette innlegget er til deg som er kvinne. Til deg som balanserer jobb, familieliv og fritid. Stemmen din er viktig, og vi trenger stemmer som din i politikken.
Da Une Bastholm trakk seg som partileder for MDG, startet debatten om hvorvidt kvinner kan kombinere politikk og familieliv. Vi er selv kvinner med verv på Stortinget. Hjemme har vi barn, mann, hund, hus og fritidsinteresser. Vi ønsker flere som oss i politikken, men vi vet at det ikke er lett. Mange steder er ikke politikken tilpasset liv med barn og forpliktelser, og vi møter mange fordommer. Som kommentarer om det virkelig går bra med barna våre som primært er hjemme med far. Det stikker i mammahjertet.
For vi er klar over hva vi velger bort. Vi går glipp av skoleavslutninger og verdifulle hverdagsøyeblikk. Men vi håper det henter seg inn på veien. Vi er med på å bygge et bedre samfunn for barna våre. Barna våre lærer seg at engasjement nytter.
Kvinner må fortsette å engasjere seg og skape endring. Kvinner bringer en viktig dimensjon med seg i politikken. Vi trenger et samfunn som favner alle. Da må alle sitte rundt bordet når beslutninger tas. Vår oppfordring til alle kommuner og fylker er å gå inn for rekordhøy kvinnerepresentasjon neste valg. Det krever at alle bidrar til å heie kvinnene frem.
Takk til Bastholm, et viktig forbilde for mange.
Kari-Anne Jønnes og Margret Hagerup, stortingsrepresentanter (H)
