Ansvar.Norske soldater og offiserer som utleverer fanger kan selv bli strafferettslig ansvarlige for fangenes skjebne, sier krigsadvokat for Sør-Norge, Terje Lund, til Dagbladet tidligere i måneden. Statssekretæren Espen Barth Eide i Forsvarsdepartementet har under et Amnesty-seminar i Oslo 7. desember innrømmet at norske styrker har vært med på å ta krigsfanger.Disse opplysningene knyttet til siste tids oppslag om fangebehandling rundt om i verden får tankene til å gå tilbake. Til hendelser for vel 20 år siden. I Sør-Libanon. Tjeneste i FN-styrken UNIFIL. Like utenfor ansvarsområdet vårt lå det senere så beryktede fengslet i El Kiam. Fengselet var i et område kontrollert av Haddad-styrken, i den israelske okkupasjonssonen, og således under full kontroll av israelske myndigheter.Vi visste om uverdig fangebehandling, vi rapporterte dette til FN, til norske militære myndigheter og den norske utenrikstjenesten. Hva gjorde de? Så hadde det seg slik at vi operativt fikk i vår varetekt to menn som åpenbart var motstandere av den israelske okkupasjonen. Arrestasjonen ble rapportert til FN-styrkens hovedkvarter.Vi fikk ordre om å overlevere karene til de lokale myndigheter. Dette ble nektet da vi fryktet for at de ville komme under kontroll av Haddad-styrken, deretter den israelske okkupasjonsstyrken, og med fare for å ende i El Kiam-fengselet.Den aktuelle dagen hadde vi medaljeparade i den norske bataljonen, og generalen, sjefen for FN-styrken, skulle komme for å overlevere medaljer på bataljonsoppstilling kl 12.00.Vi fikk skriftlig ordre om å overlevere fangene til de lokale myndigheter utenfor FN-sonen før generalen landet. Jeg aksepterte ikke ordren. Det ble så gjort klart at videre nekting ville medføre at generalen ikke kom, og medaljeparaden, den synlige æresbevisningen for alle i bataljonen, ville blitt noe annet enn planlagt. Jeg var feig. Jeg beordret overlevering av fangene kl 12.00 til lokalt politi utenfor vårt ansvarsområde, til den tid jeg mottok generalen på helikopterlandingsplassen. "Du er sint, Martin" hilste generalen meg med. "Ja, på deg, på FN, på norske myndigheter. Jeg har vært feig, jeg har sviktet min overbevisning."Det var siste gang jeg rapporterte til generalen om lignende. Mennenes uvisse skjebne plaget meg. Vi foretok undersøkelser gjennom Røde Kors og norske myndigheter. Uvisshet om deres skjebne har fulgt meg i årene etter.Oppslagene i mediene den senere tid om fangebehandling i kampen mot terror har fått hendelsene i Sør-Libanon frem igjen. Min erfaring handler også om moralske dilemmaer, og om man i ettertid med god samvittighet kan stå for de valg man gjør. Men dette må også være et tankekors for dem som beordrer personell til internasjonale operasjoner. Selv om man "på bakken" ikke fritas for ansvar begrunnet med foresattes befaling, noe som fremkommer klart i den militære straffelov og Nürnberg-pakten med tilhørende dommer, så ligger det her også et klart politisk ansvar. Er man seg dette bevisst?
Debatt
A til Å