Jeg er ikke i tvil. Svært mye tyder på at kong Olav hadde løpsk tale

  • Hilda Sønsterud
    Hilda Sønsterud
Verktøyene til å hjelpe Olav den gangen var ikke tilgjengelige, skriver Hilda Sønsterud. Bildet er fra kong Olavs nyttårstale i 1981.

Kanskje kan Tore Rems bok bidra til å gjøre livet litt enklere for dem som strever med taleutfordringer.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det var med stor undring jeg leste Erle Marie Sørheims anmeldelse av Tore Rems biografi «Kong Olav V. Ensom majestet» (1. oktober). I anmeldelsen sår Sørheim, på høyst ukvalifisert vis, tvil om sakligheten i arbeidet som er gjort i relasjon til Olavs tale og taleutfordringer. Hun bruker betegnelsene «spekulering» og «fjerndiagnostisering» om Rems nøkterne vurderinger av kongens «løpske tale».

Rem har basert sitt arbeid på et sjeldent rikt og solid materiale. Selv har jeg levert deler av underlagsmaterialet for biografens vurderinger og opplever at jeg også rammes faglig og profesjonelt av Sørheims nonchalante behandling av et viktig tema.

Jeg har som logoped og forsker jobbet med taleflytvansker, deriblant løpsk tale, i over 20 år.

Løpsk tale er en talevanske som kjennetegnes av uregelmessige, raske og tidvis utydelige talesekvenser, og hvor atypiske pauser og bortfall av stavelser er det mest fremtredende. Dette kan føre til en uforståelig tale som spesielt rammer personens nærpersoner og tilhørere som prøver å forstå det som sies.

Allerede tidlig på 2000-tallet gjennomførte jeg flere analyser av kong Olavs tale og kommunikasjon, i hovedsak basert på en rekke videoopptak.

Allerede den gangen var jeg overbevist om at kong Olav V hadde løpsk tale eller trekk av løpsk tale. Men det var nettopp på grunn av risikoen for å bli kritisert for fjerndiagnostisering at jeg da holdt tilbake denne informasjonen.

Et viktig tidsvitne

Først da jeg kom over reportasjen «Unge Olav manglet en mor» (Aftenposten 16. september 2020), hvor det i et intervju med Rem vises til Nini Roll Ankers dagboksnotater, endret jeg holdning.

Roll Anker bruker ordene «et grulig sprog» og beskriver hvordan hun oppfatter Olavs tale. Hun var et viktig tidsvitne og har særlig autoritet som en nær og personlig støttespiller for Olav. Rem selv har også basert sitt arbeid på et mangfold av andre kilder, og det finnes fortsatt tidsvitner som kan beskrive det påfallende ved kong Olavs tale.

Min intensjon med dette innlegget er å kunne belyse og nyansere ytterligere det som omhandler kongens kommunikasjon og tale.

Åpent og sobert om det tabubelagte

«Ensom majestet» betoner mennesket Olav i institusjonen, og jeg er glad for at Rem vier såpass god plass til sidene som har med nettopp mennesket Olav å gjøre. Til tross for sin skjebne og sine privilegier hadde han utfordringer som vi selv kan kjenne oss igjen i.

Verktøyene til å hjelpe Olav den gangen var ikke tilgjengelige, delvis på grunn av den vitenskapelige statusen på feltet, delvis fordi omgivelsene ikke forsto ham.

Rem skal ha honnør for å skrive åpent og sobert om det ofte tabubelagte. Fra mitt faglige ståsted er opplysningene i boken forvaltet på en klok og balansert måte. Opplysningene bygger på en solid metodetriangulering, og ikke på «spekulering» og «fjerndiagnostisering».

Selv er jeg overbevist om at Rems biografi virker opplysende, både for kongefamilien og for offentligheten mer allment. Kanskje kan den til og med bidra til å gjøre livet litt enklere for dem som strever med sine taleutfordringer i dag.

Les også

Bokanmeldelse: Dokumenterer kong Olavs ukjente sider