Putin og Trump – tospann i takt?| Kjell Dragnes

  • Kjell Dragnes
En journalist står foran portrettene av Vladimir Putin og Donald Trump på Moskva puben the Union Jack mens hun tar notater i forbindelse med at det lavere kammeret i den russiske nasjonalforsamlingen, statsdumaen, applauderte utfallet av det amerikanske presidentvalget.

Putins program er: Gjør Russland stort igjen. Trumps er: Gjør USA stort igjen. De to programmene kan lett kollidere.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det er på sin plass å pusse støvet av en gammel sovjetvits etter USAs valgsensasjon. En amerikaner og en russer diskuterer hvem som bor i det frieste og mest demokratiske land. Amerikaneren er sikker i sin sak: «Vi er friest, vi kan stå foran Det hvite hus og kritisere presidenten så mye vi vil uten at myndighetene gjør noe med oss.» Russeren blåser av det hele. «Nei du, vi er friest. Vi kan stå på Den røde plass og kritisere den amerikanske presidenten så mye vi vil, uten at myndighetene griper inn.»

Kjell Dragnes

Det var da, det. Men ikke nå. For den russiske presidenten ønsker ikke kritikk. Først og fremst av seg selv og sitt eget regime, men – i det minste midlertidig – også av USAs 45. president. Den antiamerikanske propagandaen i russiske medier vil bli dempet, og noen kritikk og protester på Den røde plass vil heller ikke bli tillatt.

Profilering

Det kan knapt være noen tvil om at Vladimir Putins gamle kolleger i KGB har brukt sine profilerings- og psykologikunnskaper til å granske Trumps personlighet og handlingsmønster.

Donald Trump er en krenkbar person, merkelig ømskinnet til å være hardhudet og hardkokt forretningsmann. Der ligner han på Putin, som lar seg tirre og slår tilbake med sarkasmer og ufine uttalelser om han blir utfordret.

For Russland gjelder det å trå forsiktig i første fase av Trumps regjeringsperiode.

President Vladimir Putin var usedvanlig raskt ute med å gratulere Donald John Trump med seieren og samtidig uttrykke håp om at det kan bety at USAs og Russlands forbindelser kommer ut «av krisetilstanden, løser aktuelle problemer på den internasjonale dagsorden og søker effektive svar på globale sikkerhetsutfordringer.»
Det er likevel et aldri så lite men i gratulasjonen: «byggingen av en konstruktiv dialog må skje på grunnlag av prinsipper om likeverd, gjensidig respekt og reell hensyntagen til hverandres synspunkter.»

Les de første analysene av det nye forholdet mellom USA, Russland og NATO:

Lettelse

På sitt vis har Putin strakt ut en hånd til Trump, under klare forutsetninger.

Lettelsen over at det ikke ble Hillary Clinton, er til å ta og føle på i Kreml. Hun ble selve personifiseringen av det Moskva har oppfattet som amerikansk mangel på likeverd, manglende respekt og manglende hensyn til russiske interesser.

Glemt er ikke det mislykkede, amerikanske forsøket på å bedre forbindelsene i mars 2009, da daværende utenriksminister Hillary Clinton presenterte en symbolsk «tilbakestilllingsknapp» til kollega Sergej Lavrov. Det var bare en språklig hake ved gaven, ordet «tilbakestilling» var feiloversatt. I stedet var det russiske ordet for «overbelastning» eller «overspenning» brukt. Og det er overspenning som har preget de russisk-amerikanske forbindelser siden.

Den ene sikringen etter den andre er blitt blåst ut, ikke minst etter Russlands invasjon på og annekteringen av Krim i 2014 og den fortsatt pågående russiske krig i Øst-Ukraina.

Forholdet til NATO, til EU og ikke minst USA er på et lavmål. De økonomiske sanksjonene biter, selv om det som biter mest i Moskva er den lave oljeprisen.

Business som vanlig?

Så derfor håper Moskva at Trump, som har uttalt at Putin er en kar han kan gjøre forretninger med (han er tross alt en businessmann), vil bety at Russland blir mindre isolert internasjonalt.

Det har ikke gått Putin forbi at Trump har kommet med positive karakteristikk av ham. Selv har Putin vært noe mer tilbakeholden. Trump trodde han hadde kalt ham «briljant», mens det russiske ordet er «grell, fargerik».

For Putin, for amerikanere flest, de allierte i NATO og land som stoler på USA som sikkerhetsgarantist, er den store utfordringen at Trump ikke har utformet noen helhetlig utenriks- og sikkerhetspolitikk.

NATO-landene er med rette bekymret over at Trump har bedt alliansen om å klare seg selv, og at artikkel fem, «en for alle, alle for en», ikke nødvendigvis vil gjelde. Land som Ukraina er enda mer bekymret – hvordan vil det bli med amerikansk støtte mens Russland fortsatt kriger i Øst-Ukraina?
Glem ikke at Putins langsiktige strategi og tenkning ligger fast. USA og NATO er hovedmotstandere. Det gjelder å svekke motstanderen og slå en kile inn i det vestlige samarbeidet. Putins program er: Gjør Russland stort igjen. Trumps er: Gjør USA stort igjen. De to programmene kan lett kollidere.