Debatt

Det medievridde byråkratiet

  • Ingeborg Senneset
    Journalist

Norske journalister er vant til å få maktpersoner i tale på sine premisser, og har dessuten en spesiell forkjærlighet for den tilspissede casebaserte og individ-orienterte nyhetssaken. Medienes deadlines har blitt kontinuerlige, det er stadig flere plattformer og formater som skal oppdateres, skriver kronikkforfatterne. Stian Lysberg Solum

Når journalisten ringer, legger byråkraten til side det hun jobber med.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Offentlig forvaltning bruker store ressurser på mediehåndtering, uten at retningslinjene er klare eller at omfanget måles.

Når journalisten ringer, legger byråkraten til side det hun jobber med. Hun synes kanskje vinklingen er kunstig eller tabloid, men forter seg likevel å svare så enkelt og kort hun har samvittighet til. Hun går ikke hjem før journalisten har fått sine svar, selv om det innebærer overtid.

Kjersti Thorbjørnsrud

I den offentlige debatten fremstilles ofte byråkratiet som lukket og tungrodd, omgitt av stadig voksende kommunikasjonsavdelinger som bygger omdømme og hindrer innsyn. I vår forskning på medienes innflytelse i forvaltningen finner vi en mediepåvirkning som går langt dypere enn debatten om kommunikasjonsavdelingens vekst skulle tilsi. Gjennom lengre tids feltarbeid i Justisdepartementet og UDI har vi fulgt samspillet mellom mediene, informasjonsavdelingene og fagbyråkratene fra innsiden. I motsetning til gjengs oppfatning, der infoavdelingen parerer mediehenvendelser slik at resten av organisasjonen kan jobbe i fred, finner vi at veksten i antall informasjonsmedarbeidere skaper mer arbeid for resten av organisasjonen, ikke mindre. Og tempoet — er på journalistenes premisser.

Mye av tiden som brukes på mediehenvendelser er basert i offentlighetsloven og prinsippet om meroffentlighet. I Norge har den som spør både krav på svar og rett til innsyn i offentlige dokumenter. Responsen blir utarbeidet og kvalitetssikret av fageksperter, selv om svaret presenteres av kommunikasjonsavdelingen.

Slik er det å bruke tid på medie- og informasjonsarbeid en viktig demokratisk servicevirksomhet.

Tine Ustad Figenschau

Men hva når mediehenvendelser gjør at langsiktige oppgaver som utarbeiding av lovforslag, planer og reformer settes til side, er det riktig ressursbruk? Og hva når saksbehandleren, rådgiveren og mellomlederen bruker tid på å redegjøre for en bagatell i mediene i stedet for å gjøre kjerneoppgaven, nemlig å sørge for effektiv saksbehandling? Og videre: Hva når den som spør, med sine vinklinger og sitt fokus, selv er en mektig aktør?

Flere trekk ved dagens offentlighet gjør norsk byråkrati spesielt medievridd.

Norsk offentlig debatt er for det første preget av en sterkt medievendt politikk. Norske politikere er kontinuerlig tilgjengelig for journalister og alltid tilstede i mediene. Dette gjør at også embetsverket må følge etter. Norske journalister er vant til å få maktpersoner i tale på sine premisser, og har dessuten en spesiell forkjærlighet for den tilspissede casebaserte og individ-orienterte nyhetssaken. Medienes deadlines har blitt kontinuerlige, det er stadig flere plattformer og formater som skal oppdateres.

Øyvind Ihlen

Nyhetene er gjerne kritisk vinklet, moralen er svart-hvit, og rollefordelingen fastlagt, befolket av ofre (enkeltmennesker), skurker (følelsesløse og inkompetente byråkrater) og helter (de som tar kampen mot systemet).

I dette bildet føler byråkrater seg ofte uthengt og urettmessig kritisert. Mottrekket er på den ene siden å informere om hvordan systemet fungerer, om saksgang og bakgrunn i enkeltsaker. Opp mot den tabloide moralen søker byråkrater å nå ut med kunnskap om verdien av et system basert på likhet for loven og grundige prosesser. Men uroen, presset og redselen for såkalte «drittsaker» i mediene gir også opphav til ulike former for informasjonskontroll og koordinering på tvers av etater. Målet er å fremstå enhetlig og å unngå at ulike etater blir «spilt ut mot hverandre» i mediene, skittentøyvasken vil man ta internt.

Det er Statens informasjonspolitikk som skal gi premissene for mediehåndtering og informasjonsarbeid i sentralforvaltningen. Disse retningslinjene er generelle, brede og ideelle. Her slås det fast at statlige virksomheter har et ansvar for «å legge til rette for – og selv delta i – en åpen og opplyst offentlig samtale», men retningslinjene gir ikke konkrete føringer for hvordan mediehåndteringen skal skje i praksis. Informasjonsavdelingenes rolle er ikke spesifisert og samspillet mellom politisk ledelse, informasjonsavdelingen og fagavdelingene er knapt beskrevet. Denne mangelen på klare retningslinjer gir stort spillerom for ulike typer mediestrategier, og det utvikler seg praksiser som er implisitte, tatt for gitte og konsensuspregede.

Forskningen vår viser at byråkratiet strekker seg svært langt i å etterkomme journalistenes forespørsler, men de opplever likevel at de ofte kommer til kort i mediene.

En utbredt motstrategi for å få gjennom forvaltningens kjernebudskap er systematisk arbeid for å selge inn saker til utvalgte medier og enkeltjournalister. Da handler det om å fortelle om hvor bra alt går, at man har kontroll, jobber effektivt og at nye politiske initiativ og reformer har vært vellykkede. Med denne type strategier er det åpenbart at tradisjonelle byråkratiske verdier som profesjonell distanse, uavhengighet og nøytralitet kan komme under press.

Alle vi har snakket med i embetsverket fremhever at nøyaktighet, presisjon og formidling av fakta er et premiss i arbeidet deres. Men våre kilder forteller også at mediene konsekvent prioriteres og at positiv medieoppmerksomhet verdsettes og premieres. I en slik situasjon kan skillet mellom politikk og administrasjon bli uklart, selv for dem som sitter på innsiden av systemet. Vi ser konturene av en endret rolle for embetsverket, der kravet til lojalitet er forsterket. Vi ser også en forskyvning i ressursbruk over mot medierelatert arbeid som verken er målt eller klart begrunnet.

Det å prioritere mediehenvendelser er i tråd med demokratiske grunnverdier; makthavere skal la seg granske og gjøre informasjon om sin virksomhet tilgjengelig for borgerne. Vi etterlyser imidlertid en åpen diskusjon og klarere retningslinjer for hvordan medierelaterte oppgaver skal løses i det offentlige. Byråkrater under press trenger verktøy som sikrer nøytralitet og faglig uavhengighet.

Og av og til må det også gå an å spørre om mediehenvendelser alltid skal gå foran andre oppgaver.

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Statens toppbyråkrater bør styre lysten til å kaste seg inn i valgkampen. Dette er hvorfor.

  2. KRONIKK

    «Byråkrater opplever at mediepress påvirker viktige beslutninger»

  3. POLITIKK

    Nav ville ikke informere Riksadvokaten skriftlig. Årsak: Han «praktiserer full offentlighet».

  4. POLITIKK

    Stortingets presidentskap varsler full gjennomgang av regelverket for stortingsgruppenes pengebruk

  5. KULTUR

    Tidligere toppbyråkrat: – Statsråder bør ikke ha private Facebook-kontoer og blogger

  6. KRONIKK

    Om det finnes lignende tilfeller av overtramp? Vi kan melde at det gjør det.