Debatt

Kritikere, meld dere inn i MDG i stedet for å kreve brukslitteratur! | Joanna Rzadkowska

  • Joanna Rzadkowska, poet

Hvorfor er det galt at Vigdis Hjorth (bildet) skriver om incest og Karl Ove Knausgård om psykiske lidelser, mens fortellinger fra Lampedusa eller kroa på Tveita står i høyere kurs? Foto: Carl Martin Nordby

Litteratur er ikke hjemmelekser, og kritikerens oppgave er ikke å bestille bøker de ønsker å lese, men å analysere bøkene som foreligger.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Vi lever i en krisetid. Været blir varmere, verden er i brann, klasseskillene øker, stillingsvernet er under press og høyrepopulismen i oppmarsj. Mange føler seg redde og maktesløse, men blir dette speilet i litteraturen som skrives?

Joanna Rzadkowska, poet. Foto: Jan Alsaker

Kritikerne taler med to tunger: På den ene siden er Aftenpostens Ingunn Økland lei av virkelighetslitteratur. Hun skriver at «litteraturen er på villspor» og at vår tids selvopptatte bekjennelser «underprioriterer kunstneriske verdier om fantasi, fiksjon, innbilning, skaperkraft».

«En adekvat litterær behandling av klimakrisen»

På den andre siden har vi kritikere som nettopp ønsker virkelighet: Olaf Haagensen pålegger stadig forfattere å skrive om flyktningkrise, klimaendringer eller oljeplattformer på kommentarplass i Morgenbladet.

Bernhard Ellefsen sa på NRK P2 26. september at han ønsker å se «en adekvat litterær behandling av klimakrisen» og at «vi må ut av den jævla andedammen». Ikke alle blir syke av ropet om virkelighet.

Et akutt Brandes-syndrom

I Bokmagasinet 10. september roser Bjørn Ivar Fyksen Jan Kristoffer Dale for å være «noe så sjeldent som en uttalt klassebevisst forfatter».

Uken etter skriver Fyksen at Bror Hagemanns roman ikke «realiserer sine politiske ambisjoner». Motiv fra arbeiderklassen som eneste estetiske kriterium? Noen lider tydeligvis av et akutt Georg Brandes-syndrom.

Hvorfor blir ikke litterære verk tatt på alvor, på egne premisser, men i stedet møtt med et ønske om en annerledes bok, en annen litteratur?

Poeter kan ikke krydre diktsamlingene med lakselus

Skriver du om deg selv, om individet? Så selvopptatt! Og hvorfor er noen historier fra virkeligheten bedre enn andre? Hvorfor er det galt at Vigdis Hjorth skriver om incest og Karl Ove Knausgård om psykiske lidelser, mens fortellinger fra Lampedusa eller kroa på Tveita står i høyere kurs?

Litteraturen bør ikke gi etter for disse kravene, unge poeter kan ikke krydre diktsamlingene med lakselus og satirer på Donald Trump, fordi Haagensen ønsker det. De kan ikke slå over til tredjeperson for å tekkes Økland.

Les også

Ingunn Økland: Vigdis Hjorths litterære metode

Kritikerne skriver manifester

Og det finnes et sted for handling og klare paroler – politikken. Kritikere, meld dere inn i MDG i stedet for å kreve brukslitteratur. Margaret Atwood har skrevet om klimaendringer i årevis uten at det har avstedkommet noen C02-reduksjon.

Enkelte har i tillegg kapitulert for kritikerkravet, eksempelvis kalte Inger Elisabeth Hansen den klimakritiske diktsamlingen sin for «brukslitteratur» på Løgn og forbannet dikt 18. september.

Litteratur er ikke hjemmelekser, og kritikerens oppgave er ikke å bestille bøker de ønsker å lese, men å analysere bøkene som foreligger. Vi lever i en tid da kritikerne skriver manifester, mens forfatternes manifester ikke blir tatt på alvor.

Å være et «jeg» er interessant

Vår tids litteratur reflekterer vår tids krise, men vi må tolke utover de enkleste kategoriene som førsteperson kontra tredjeperson. Som Kenneth Moe skriver i manifestet sitt på NRK 7. mars: «Den selvbiografiske litteraturen sier jo ikke at jeg er interessant, men at det å være et «jeg» er interessant».

Med røtter i Marcus Aurelius’ stoisisme og Richard Rortys pragmatisme eksaminerer Moe selvet, dets grenseoppganger og muligheter.

I en tid da subjektet settes under den instrumentelle fornuftens diktatur, kvantifiseres og tingliggjøres, er slike refleksjoner uhyre viktige. Videre er det absurd å hevde at unge forfattere ikke er politisk bevisste etter for eksempel å ha lest manifestet til Kristina Leganger Iversen fra 10. mars.

Litteraturen er et laboratorium

Kritikerne må høre på hva forfattere faktisk sier og ikke avlive litterære trender i Aftenposten eller vekke nye i Morgenbladet.

Litteraturen er et laboratorium for måter å tenke og være på, fritt for moralisme eller ytre hensyn. Den er et sted der nye identiteter og praksiser kan utprøves uten krav til vitenskapelighet eller samfunnsansvar, men med rom til lek, pek og konfetti.

For Birger Emanuelsen har rett i kronikken sin fra 23.september: Hvis vi skal unngå at litteratur blir redusert til underholdning og kritikk til forbrukerveiledning, må forfatterne kjempe, men kampen må foregå på våre premisser.


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Les mer om

  1. Vigdis Hjorth
  2. Karl Ove Knausgård
  3. Virkelighetslitteratur
  4. Incest
  5. Roman