En timeout for Oslos historie | Odd Einar Dørum

  En gavl-illustrasjon som viser et nylagt tømmerdekke, arbeid og folkeliv illuderer fortidens sentrale Oslo torg på hver sin side av Bispegata, som fortsatt blokkerer for sammenhengen.

Som et fortidsgufs vil en kommende reguleringsplan for økt kollektivtrafikk i Bispegata hindre Oslo i å gjenerobre middelalderbyens historiske helhet. Vi må gi oss tid til å styrke historien heller enn å overkjøre den nok en gang!

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Da kong Christian 4. i 1624 befalte opprettet sin nye by Christiania, ble den gamle, utbrente middelalderbyen Oslo lagt under jord. Det gjorde at Oslo ble forlatt, begravet og glemt i over to hundre år. Først da Christianias byutvikling på midten av 1800-tallet nådde frem til middelalderbyens område, ble den funnet igjen, og godt bevarte rester av trebygninger og steinruiner kom for dagen etter å ha ligget forseglet under tykke jordlag.

Ruinene etter kirkene, borgene og klostrene av stein ble gravet frem enkeltvis og lå som arkeologiske øyer uten sammenheng mellom stadig flere veier og jernbanelinjer.

Middelalderbyen ble omtalt som «Nordens Pompeii» av den svenske riksantikvaren.

Gamlebyen, et veikryss

Fordi veiene stort sett fortsatte å ligge der de lå og nye jernbanelinjer ble lagt i samme område, utviklet Gamlebyen seg fra slutten av 1800-tallet til et stadig større veikryss. Først ble Bispegata forlenget videre østover over bispekirkens kirkegård. På 1960-tallet ble Loenga bru bygget tvers over Clemenskirkens ruiner og kirkegård, samtidig som kirkegården og deler av ruinene etter St. Hallvardskatedralen ble brukt som fundament for en sterk utvidelse i bredden av den allerede for lange Bispegata.
Og i 1979 foreslo veiplanleggerne et stort treplanskryss over området rundt det gamle Oslo torg, altså krysset Bispegata / Oslo gate.

Rivende sterke fortidsinteresser

Men interessen for fortiden lot seg ikke stoppe; sagaene kunne jo berette om en høyst levende by med gateløp, en livlig havn, et sentralt torv, et frodig byliv og en viktig rolle som Norges hovedstad fra 1314.

Kravet var klart: Trafikken måtte føres utenom Gamlebyens ruiner og middelaldertorv.

Og på tross av vedtak og varslet byggestart for det kommende storkrysset, ble allerede i 1980 hovedtrekkene i dagens hovedveier utformet.

I 1989 vedtok så Stortinget dagens hovedveisystem som skulle føre all gjennomfart helt utenom Gamlebyen.

Da Ekebergtunnelen åpnet i 1995, ble riving av Loenga bru fremprioritert kun fordi det ville åpne for Middelalderbyens helhet. Men det nye hovedveisystemets hovedforutsetning ble ikke gjennomført; Bispegata ble ikke befridd for trafikk. Følgelig var Oslo torg fortsatt et overkjørt område, også på 1990-tallet.

En sammenhengende bystruktur

I løpet av de nærmeste årene gjennomførte både Staten og Oslo imidlertid flere andre store tiltak som gjenerobret området der Oslo lå i 600 år og økte vår bevissthet om den sjeldne helheten:

En ny gangbro gjorde det mulig å oppsøke ruinområdet ved Mariakirken og kongeborgen på Sørenga, Bispegata ble snevret inn, vi fikk tilbake det gamle terrenget rundt Clemenskirkens ruiner, et Vannspeil tegnet opp Middelalderbyens strandlinje og Middelalderparken ga oss bevisstheten om middelalderkongenes makt.

Og se om ikke Oslo som den første by i verden like godt flyttet byens alder kun ut fra arkeologiske funn, da vi i år 2000 markerte at byen vår var tusen år gammel.

På overraskende få år endret og åpnet Middelalderbyen seg og begynte å vende tilbake med en sammenhengende bystruktur.

Bispegata sperrer fortsatt

Nå i våre dager gjenstår en gjenerobring av hele det viktige området som i dag fortsatt ligger overkjørt av den forlengede Bispegata: Ruinene av St. Hallvardskatedralen, dens kirkegård og Oslo torg.

I en by som skal avspeile tusen års historie, bør vi nemlig ta oss litt ekstra med tid til å tenke alle alternativ fullt ut, ikke minst de grunnleggende historiske.

Foreningen Middelalder-Oslo holder på med å lage et fremtidsbilde, som klart sier at Bispegata må snevres inn og stoppe der den treffer Oslo torg, ved Ladegården. Derved kan det uhyre viktige Oslo torg gjenskapes og få nytt liv, samtidig som St. Hallvardskatedralens ruin kan tydeliggjøres og kirkegårdens kongelige heder få nytt liv.

Bevisstheten om dette gjorde at et enstemmig Oslo bystyre i 2010 vedtok rehabilitering av Oslo torg.

Men til tross for dette vedtaket er nå et planforslag for Bispegata underveis fra Plan- og bygningsetaten.

Riktignok sier forslaget mye pent om å markere det gamle torvet ved blant annet å stenge Bispegata for biler, men det er primært lagt frem som en trafikksak.

  • Som et iskaldt gufs fra tidligere tiders drepende overkjøring av Oslohistoriens mest sjeldne verdier.
  • Som om noen busslinjer betyr mer enn helheten i det sjeldne «Nordens Pompeii».
  • Som om det ikke finnes alternative buss-traseer.

Det at Middelalderbyens Biskopallmenning stoppet ved et Oslo torg inntil katedralens kirkegård, ignoreres fullstendig. Anser virkelig etaten Oslos stolte fortid som en jomfruelig uberørt mark?

Fremtidsbilde for Oslo middelalderby

I sitt kommende «Fremtidsbildet for Oslo Middelalderby 2024 – 2030» tegner foreningen Middelalder-Oslo opp et tilbakeført Oslo torg som det trekantede området mellom kirkegård og veiløp det var rundt år 1300.

For å skape bevissthet om og liv i den gjenerobrede helheten, foreslås torget tatt i bruk til blant annet vintermarked ved karnevalstider, oppmøtested før opptog, markeringer og prosesjoner, arena for skuespill, gjøgling og gateteater, utgangspunkt for byvandringer og ikke minst som et sentralt informasjonssted for Oslo middelalderby.

En tidsbegrenset tenkepause for historien

I sin merknad til reguleringsplan-forslaget, påpeker foreningen Middelalder-Oslo det faktum at Oslo middelalderby er morgendagens viktigste og mest spennende utviklingsområde, samt at vi heller burde etterstrebe en kortere og historisk smalere Bispeallmenning fremfor å opprettholde Bispegata som gjennomkjøringsvei.

I sin merknad har foreningen dessuten lagt frem et busstrafikk-alternativ som kan skåne Middelalderbyen, og ber samtidig det politiske Oslo om en tidsbegrenset tenkepause for å gi Oslo tid til å ta sin egen byhistorie på alvor.

I en by som skal avspeile tusen års historie, bør vi nemlig ta oss litt ekstra med tid til å tenke alle alternativ fullt ut, ikke minst de grunnleggende historiske.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter


Interessert i Oslos middelalderhistorie? Les, lær og bli inspirert til å påvirke politikken: